På svai

Å la seg drive med er vanskeligere enn man skulle tro. Ikke minst når retningen er tapt.

Hjerneslag er å miste retning; våkne i vakum; glemme alt for så å la bitene falle på plass - hvis man er heldig. Det er da man er prisgitt hjelperne og til en viss grad egne krefter og vilje.
Jeg har hatt og har en hel haug hjelpere. Noen har vært der hele tiden, noen har vært der tidlig, andre har kommet til underveis.
W er i sistnevnte kategori og forsøker å vekke en gjenstridig kropp, muskler og nerver . Han har vært ute en vinterdag og kan lett fremstå som uovervinnelig. Det er han ikke. Han er dypt menneskelig - og det er dét som gjør ham god. Det er lett å føle seg som et bittelite insekt under hans lupe. Han SER deg og ikke minst dine svakheter - og styrker.
- Rrrett deg opp! Tenk på rrromboidene! Se opp og frrrem, sier W på sitt karakteristiske vis.
Man gjør som han sier.
Jeg har ikke vært klar før. Nå hører jeg hva han sier, tror jeg. "Folk hører ikke hva du sier før det ligner på noe de tror de har tenkt," lyder tristessen.
Gudene vet hva jeg har tenkt. Om jeg har tenkt. For hele det første året trente jeg som besatt - svømming, gåing, styrke og ski. Det føltes ikke som jeg ble bedre eller fikk mer kontakt med meg selv. Jeg ble bare sliten og gråtkvalt.
Troen på trening og mer trening er nesten fundamentalistisk. Jeg klarer ikke å se på at Lars Monsen ikke setter grenser for folk som sliter. "Hvorfor sitte inne når alt håp er ute," er aforismen som en tidligere deltager lever etter. Fantastisk - og hjerteskjærende.
Trening gir håp, og jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg bare synes Lars Monsen er en kynisk jævel. Noen ganger må vi innse at kroppen - og ikke minst hodet - trenger ro til selv å ordne opp. Men det hender også at skaden er en realitet. Også kirurgi er fåfengt. Men det er vanskelig å forsone seg med.
Etterhvert kan vi introdusere fysisk fostring. Men først etterhvert. Og hvem kan si når grensen er nådd?
W er for erfaren og lur til å la seg narre av kroppen og viljen.
- Kroppen er i naturlig ubalanse. Din utfordring er å ikke falle og slå deg. Men svaie skal du, dessuten kan du bare bøye knærne for å gjenvinne balansen, sier han.
Jeg vet ikke om det er beroligende. Men jeg tolker det slik.
Så enkelt. Og så vanskelig. Men mye lettere enn å krøke tær og krumme rygg. Så nå gjør jeg alt jeg kan for å ligge på svai og la meg drive med.

April 2011