Når mor tar støyten

Forskere har funnet ut at mor får større fravær for hvert barn. Ingen overraskelse akkurat.

Alle vi med barn vet at det er mor som tar den støyten. Fordi vi vil, delvis. Men også fordi det rent kulturelt, og kanskje også biologisk, ER slik. Når lovverket og skilsmissestatistikken i tillegg gjør hver kvinne og mann ansvarlig for seg og sin økonomi, er det ikke annnet å vente. Menn jobber. Mange kvinner tør ikke la være å være i full jobb, selv om det dreper oss. I det ligger det kanskje en bristende selvtillit.
Det måtte alvorlig sykdom og flat mor til for at min mann ble pappa. Jeg løp som et pisket skinn mellom barnehage, SFO, skole og full jobb. Da var jeg naturlig tynn for å si det slik. Jeg ble også naturlig syk, uten at noen kan si hvorfor.
- Slaget har vært bra for vår familie, sa vår 16-årige datter forleden.
- Vi har blitt kjent med pappa og han har lært seg å lage mat. Det har knyttet oss tettere sammen.
Spørsmålet er hvordan vi skal være, før vi ikke lenger har noe valg. Er det et spørsmål om flaks eller uflaks?
Jeg må innrømme at det rykker i kvinnegenet når min mann ser seg rundt og kommenterer rot jeg ikke ser. Eller når han gjerne skulle tatt seg et glass rødvin og ikke kan fordi jeg ikke kan kjøre bil. Det ligger i kvinners rolle "å ofre seg". Og gjør du det ikke, står det en kø av damer som tilsynelatende er yngre og mer spennende enn deg.
Det er selvsagt det reneste vås. Jeg snakker mye heller med en klok kone enn en stram sirene. Det er ikke noen tvil om hvem som har mest å by på - og da snakker vi ikke om rynkefri ansiktshud men levd liv med oppturer og nedturer.
På 70-tallet trodde vi at jenter kunne leke med biler og gutter med negerdokker. Det har vist seg at små gutter kan uhorvelig mye om store maskiner og biler. Mange små jenter må gjennom en rosa periode og være prinsesser. Det går over - heldigvis.
Men hvordan kvinner skal unngå mamma-fella og menn skal bli pappaer... Jeg har gått i med begge beina og tenker vel slik sett at mine råd er lite verdt. Men er dette også bare mitt ansvar? Nei, pokker heller. Kunne vi gjort noe for ikke å havne i en slik situasjon? Antagelig ikke.
Det vi kan gjøre noe med er hvordan vi håndterer motstand. Vi kan bli bevisste at livet er nå. Samarbeid må til. Det gjør oss robuste. Å slite seg ut i småbarnsperioden hjelper ikke. Slik går familier i oppløsning av.

November 2011