Konfrontert

Når du har tatt deg vann over hodet, er det vanskelig å huske hvem du
egentlig er.

Jeg padler for harde livet, og har glemt mye. Nå var anledningen et
30-års jubileum og en fars død. Det minnet om hva og hvem jeg er.
For en varme jeg ble møtt med! Det være seg gamle venner og
klassekamerater - eller deres foreldre og familievenner. Jeg ble rørt
og ydmyk, og var for at vi alle har vårt.
- Du skal vite at mange her har handikapp. Ditt bare synes godt! sa S,
med henvisning til mitt skjeve åsyn og eksentriske gange.
Alle så strålende ut, selv om det ikke var alle 45- og 46-åringene jeg
dro kjensel på. De fleste hadde forandret seg forbausende lite,
tynnere år og ekstra kilo og rynker til tross.. Vi var slik vi alltid
har vært, og noen faktisk enda mer seg selv - med positivt fortegn. T
holdt upretensiøs og morsom herretale. B var alvorlig og personlig i
sin tale til damene. S hadde nye briller og borte var flettene, men
straks hun åpnet munnen visste jeg jo at det var henne. E smilte av
min godmodige erting, H var like slank og ekornaktig, L og N manglet
bare en håndball og Sv bød på seg selv.
Alle så - og ingen så. Det var jo bare meg. Befriende og samtidig en
bekreftelse på at det gjelder å strekke seg ut, ikke å krympe seg når
livet tar en annen retning enn det man hadde tenkt.
- Du burde spille teater, sa BF i begravelsen . - Du har jo to ansikter i ett!
Vi lo. Jeg ble hentet og bragt. Glemte å betale for kaffen. Om noe
skulle jeg kanskje spurt mer, gjort verden litt større. Men det
kommer.
I begravelsen gråt jeg ikke av Bjørn Eidsvågs "Eg ser" - og det tror
jeg er første gang på lenge. Det er mulig sangen har blitt en klisje,
men også den ironiske distansen har blitt borte ettersom livet har
tatt styring. Jeg nikket inni meg til hans ord om at vi alle lever
alene og dør alene. Det eneste vi kan gjøre for hverandre er å se,
være vitne og gå med.
- Derfor er begravelser så viktige, sa moren min. - Vi går mest for
oss selv, for å avslutte et liv. Det er mye å lære av hvordan ting har
vært.
Vissheten om døden gir noen nye perspektiver. Jeg er heldig fordi jeg
har noen som går med meg gjennom sykdom. Da tåler man alt. Selv gråten
bli en bagatell, noe som kommer på kjøpet og som stilner etterhvert.
En kan ikke forvente av alle at de tåler alt. Og på et tidspunkt må
det slutte, ganske enkelt. På 30-års festen møtte jeg en som fikk slag
for seks år siden.
- Jeg har fått ett godt råd, konkluderte han, og for første gang hørte
jeg hvor vakker stemme han har. - Hvis du bare trener på det du ikke
får til, kommer du til å bli deprimert. Men hvis du trener på noe du
kan, vinner du hver dag.
Følelsen av mestring er det viktigste for alle. Jeg tenker på alle de
som ikke kom på festen. Noen av de synes nok ikke de mestret skolen.
Tenk hvordan skolen utvikler seg til et industrielt system som ungene
presses gjennom. Det er noe som premieres, og det er ikke uro i ræva.
Tenk hvordan arbeidslivet utvikler seg - det krever uten nødvendigvis
å gi. Bonusen ved slag eller kanskje ved at livet går trått, er at man
forstår verdien av å være flere, av å være en del av noe større. De
færreste er nok i seg selv gjennom et langt liv.
En begravelse er en feiring av levd liv; av mestret liv, ulike
utgangspunkt og hendelser til tross. Tiden og døden skjuler alt. At
det sitter noen igjen og gråter er som det skal være. Den faren jeg
var med å feire etterlot seg en skokk som savner ham. Han visste hvem
han var og gjorde det han elsket - den heldiggrisen! Det er det vi
alle må strebe mot.