Rent teknisk

Når en ser små barn lære seg å gå for eksempel, er det bare søtt.
Voksne derimot er mest skremmende.

Enda mer skremmende er det når man ER den voksne - og jeg ikke vet om
det går fremover eller bakover. Å lære seg ting på nytt er en
ydmykende opplevelse, og det gjør en ydmyk og (for) full av ærefrykt.
Alt som ser så lekende lett ut og som jeg før gjorde uten å tenke meg
om, er vekk. Så når jeg nå jubler over å gå to kilometer på krykker,
lager kanelboller og ostepai og legger en nevø på halvannet år, er det
jo litt rart.
- Har du aldri sett en voksen dame falle i tistler før, sa jeg til en
livredd skolegutt mens jeg forsøkte å fjerne borrer fra den ikke så
veldig hippe treningsbuksa.
Det hjalp ikke. Han LØP hjem. Stakkars.
Ikke så morsomt for resten av familien når jeg bryter ut i gråt etter
å se meg selv falle og falle på hurtig film.
Det er mye å lære av Carl I. Hagen. Den tidligere Frp-kongen vil ikke
innse at han må begynne et nytt liv. Jeg skjønner godt at det er
vanskelig å slutte å tro på hype`n om seg selv. Det er vel en grunn
til at konger må dø før det kan komme en ny konge. Kanskje ingen har
fortalt ham at han må finne balansen i seg selv - og gi blaffen i
hoffet. Det er bare noen svært få man kan støtte seg til. Alle
raseriutbruddd er lett å tolke som furting eller selvhøytidelighet.
Det er somom vokabularet ikke strekker til. Stakkars Siv - alle
mannfolka hun må leve med.
Hver gang jeg tror jeg kan begynne på nytt, innhenter tårene meg og
jeg faller enda lenger ned. Å begynne på nytt er ikke gjort i en
håndvending. Heldigvis klarer jeg å reise meg. Jeg har gode hjelpere
som minner meg på hva jeg kan - og hva jeg ikke kunne for kort tid
siden. Så rart det enn høres, går det rett vei.
Jeg prøver meg frem, eller kanskje famler er det rette ordet. C sa
rullstol. Derfor har jeg tatt i bruk krykker. Det gjør meg mer
uavhengig og bedrer holdningen. Jeg kjører gressklipper på fire hjul
og elektrisk sykkel på tre. Derfor har jeg fått fetteren min på banen.
Han importerer terrengsykler av det motoriserte slaget. Hans døtre som
ikke en gang har fylt 13 år, er allerede svin i skogen. Det vil jeg
også bli!
- Ikke gjør dette til en konkurranse, advarer min livserfarne trener.
Han sier det ikke, men den tror jeg at jeg vil tape. Ihvertfall hvis
en skal legge gamle kriterier til grunn. Jeg gjør og må gjøre ting med
større ettertenksomhet - en ting om gangen. Før kunne jeg smekke
sammmen hva som helst på kort tid. Nå er matlaging et prosjekt som
fort kan ta mange timer. Da gjelder det å nyte. Nyyyte. Glede seg over
hver hakket løk og skrelte hvitløksfedd. Jeg MÅ jo ikke hakke "until
the bitter end", men stoppe mens det ennå er lett. Og morsomt.
Jeg kan ikke ta ferdigstillelse på lukta lenger, men må bruke tidtaker
og øyne. Jeg flyter på gammel kunnnskap om krydring og proposjoner.
Selv i nedoverbakker må jeg tenke på hester og måten de bremser med
hoftene foran en full vogn.
Sist trening tok jeg så mange diagonale løft med arm og bein med fire
pust på hver side at jeg ikke telte, bare holdt det gående, gående,
gående til fokus endret seg fra tid til utførelse. Jeg justerte
skeivheter og høyde. Fokus forandret seg. Slik er det med livet også.
Å komme i mål er helt uinteressant. Hva er det som får meg gjennom
hver dag? Det er gleden over den jevne pusten og fokus på øvelsen,
uansett hva den er.
Tårene er et uttrykk for at jeg kke har funnet den harmonien ennå. De
betyr at jeg ikke har forsonet meg med den nye retningen mitt liv har
tatt. Fortsatt er det en grad av prøving og feiling. Men når jeg ser
rundt meg, oppdager jeg at det er tilfelle for alle. Vi justerer hele
tiden. Det er livet. Når vi slutter å teste, er det også slutt.
Jeg var i en 50-års dag. En av gjestene hadde fylt 60 år.
- Dere kan glede dere, jenter. Nå går jeg i butikken med alt på skakke
- og det gir jeg blaffen i, konkluderte hun med et smil.
Dit må Carl I. Hagen og jeg også - innse at vi er skakke eller
akterutseilt eller begge deler. Gjøre det til vår styrke. For det er
misunnelsesverdig. Rent teknisk kommer alle dit. Det er det som er så
vanskelig å tro.

November 2011