Epokeskifte

Jeg ser på bildet av en gammel, finsk bestemor. Når sluttet hun å være ung, lovende og travel? Når skjer et epokeskifte?
Jeg har vært inne i et skifte lenge. Egentlig begynte mitt nye liv 24. juni 2009. I så henseende er jeg som en supertanker. Jeg fortsatte å sige selv om jeg egentlig burde skiftet retning. Fordi jeg har sittet fast i den hengemyra som kalles sorg, har det tatt lang tid. Jeg har fått det ene beinet ut av hengemyra, men jeg har fortsatt ett bein i løse lufta og vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av det ettersom det drypper av illeluktende gjørme.
Jeg tror ikke løsningen er å late som det ikke lukter. Det stinker uansett hvor mye parfyme en heller på. Det vet folk som har vært i krigen, og som sliter tungt resten av livet.
Hva er jeg?
Ikke helt som før. Definitivt ikke ung, men ung nok. Ikke travel, men jeg kjeder meg ikke. Lovende? Kanskje. Men ihvertfall midt i et epokeskifte. Og som Bob Dylan så treffende har sagt det: That he not busy being born, is busy dying (fra: "It´s Alright, Ma")
Erfaring kan ikke strykes ut. Den bare er. Jeg kan ikke late som sykehus og rekonvalesens i USA og Norge ikke er en del av meg. At en hjerneblødning ikke setter spor. Hva det har gjort med meg vet jeg ikke. Jeg vet ikke hvor lenge denne krigen skal vare. Men dø verken vil eller skal jeg. Jeg vil være "busy being born". Slik holder jeg håpet i live.
Slaget har bragt en ny ettertenksomhet og et nytt tempo inn i livet mitt. Det har gjort meg mer - og mindre - tolerant. Litt større som menneske. Ensomhet har vært et ukjent begrep. Nå er det en del av livet, like selvfølgelig som å trekke pusten. Det handler ikke om andre mennesker, men om å erfare på egenhånd. Det må alle. Jeg må sette de nye premissene selv. Endelig begynner jeg å se muligheter mer enn begrensninger. Det er et godt sted å være.
Ikke minst julen setter ting i relieff. Det er en fast begivenhet, lett å sammenligne fra år til år. Jeg var en tur på CC Vest med en tålmodig venninne, kjøpesenteret jeg sverget aldri å sette mine bein i etter at jeg fikk bot for å ha handlet for lenge (!). Da jeg hadde vært i to butikker, var jeg helt utslitt og utshoppet. Mens jeg før hadde ønskelister lange som vonde år, ønsket jeg meg undertøy (lekkert!) i ull eller i høyden en staude eller busk som tåler norsk klima. Alle andre ønsker er av immatriell art. Det er nesten for godt til å vare.
Jeg befinner meg mellom to, eller kanskje tre, epoker.
Friskere blir jeg, selv om det kanskje bare kjennes for meg. Det merkes gjennom mer stabilt humør og ved at jeg kan bli sint og glad med dertil hørende reaksjonsmønster. Dobbeltsynet er nesten borte og jeg ser bedre. Jeg er sterkere og mer utholdende. Jeg vil drikke vin. Og jeg har begynt å tenke på sertifikat og gamle skriveprosjekter.
- Du vet når du er klar, sier min mor.
Hun har rett. Det vet jeg. Nå gjelder det å være tålmodig og ikke skyve alle unna underveis. La det ta tid. La epokene gå - og komme. Hvis det er så at jeg skal bli en gammel kone i gyngestol, får jeg la det skje. Selv ikke det er ugjenkallelig.
- Du vil alltid være lammekjøt for oss, sa en eldre kollega en gang jeg klaget over å bli 40 år.
Nå er jeg 46. 86 år føles nærmere. Men epokeskiftene vil fortsette å komme - for meg og for andre. De er en gave, selv om man ikke ser det før (lenge) etterpå. Å tåle og orke forandringen er det det handler om. Jeg tror 2012 blir et fint og fremgangsrikt år. Det er en tanke jeg ikke har tenkt på en stund. Den var der allerede da jeg våknet 1. januar. Et godt tegn!

Januar 2012