Bjørn og fell

Opp som en bjørn. Ned som en fell. Og opp igjen!

Du kan ikke tillate deg å ligge nede. Ikke for din egen skyld - og heller ikke for andres. Friske folk har begrenset kapasitet for sykdom, for ikke å snakke om sykdomsprat. Du ser det på de flakkende blikkene. Ansvaret må du ta så langt du klarer.
Jeg tror det til en viss grad er biologisk betinget. I gamle dager ble syke satt ut for å dø. I dag havner vi på sykehjem - og sultes til døde.
- Bestemor og bestefar får ikke dra på sykehjem, mamma, sa min 16-åring etter oppslag i Aftenposten (12.1.2012).
Min yngste kaller det lucifisering. Folk gjør gale ting når de føler seg presset. Men også steinaldermennesker vernet om de gamle og syke. Å ta hånd om de svake er en dypt menneskelig egenskap.
Å være syk eller skadet er som å svømme og svømme for å nå overflaten. Perspektivene blir forvridd. Du puster gjennom et tynt sugerør og svømmer for livet, mens de andre er oppe i luft og sollys og tar det som en selvfølge.
Det gjelder leger også. De er ikke supermennesker. De kan ikke lese tanker eller føle andres smerte. De lever også i sin verden.
Kommunikasjon er nøkkelen, mener Reidun Førde, selv lege og professor ved Senter for medisinsk etikk. Jeg hørte henne snakke på NRKs "Dagsnytt 18" onsdag 11. januar 2012. Jeg er langt på vei enig, men ser i grunn hennes beste kvalifikasjoner i alder og erfaring. Hun har sett livet gå opp og ned.
Hva vet vel en ung og uerfaren lege om livet? For ikke å snakke om en ung saksbehandler i NAV? De møter folk i krise, ja, kanskje sitt livs største, som knapt vet opp og ned på seg selv og som ikke skjønner hva du sier - og så har du enten dårlig tid eller manglende erfaring. Da skal begge parter være gode til å kommunisere.
Det er vi jo ikke. Selv jeg som har kommunisert hele livet, har vært god nok. Jeg oppdager stadig at ting går meg hus forbi, eller at jeg ikke er god nok til å kjenne etter. Nå har jeg holdt på med yoga i to år (og to-tre år før jeg ble syk) og først nå kjenner jeg at jeg er på vei FREM mot er slags nullpunkt. Trening hjelper. Jeg kan bevege hodet i alle retninger, vrikke på baken uten å gå overende og bruke venstre hånd! Det har altså tatt meg to og et halvt år delvis å gjenvinne tilliten til egen kropp.
Sakte, sakte, kjenner jeg at hodet skrur seg på - og følelsene trekker seg tilbake inn i kroppen. Det er som om jeg har vært på en lang reise alene, som en slags Robinson Crusoe i sin egen verden, fjernt fra virkeligheten. Takket være familie og gode venner er radaren i ferd med å vende seg utover igjen.
Det som har bidratt til å redde meg er kommunikasjonen. Førde er befriende åpen, Kursing i kommunikasjon kan kanskje bøte på noe, men som Førde sa: - Det er vanskelig selv med ens nærmeste.
Å meddele seg har hjulpet meg til å holde fast og kanskje også hjulpet noen til å holde fast ved meg. Ingen kan lese tankene dine eller føle din smerte. Bare du kan vite når du er bjørn eller fell - og etterhvert skjønner du at du er begge deler.