I sansenes vold

Ta en knebøy. Hvor legger du vekten i foten da?

Midt på? I ytterkant? I hælene? Jeg må tenke på hvor vekten ligger, rette meg opp, slappe av i tær og skuldre, puste, skyte hoftene frem, stramme magen, slappe av i rompa og kun tenke på balansen.
Det sier seg selv at det ikke er plass til så mye annet. Samtale, for eksempel, kan jeg bare glemme. Jeg må være fullt og helt tilstede i det jeg gjør. Jeg må være balanse og utvide litt etter litt, først med øynene, deretter med kroppp og underlag.
Det er kanskje en av grunnene til at jeg liker å være alene - eller med få mennesker om gangen. Det gir meg ro til å fokusere på det jeg gjør, på mine egne sanseinntrykk.
Når jeg går, går jeg. Punktum. Mange går for å tenke. Jeg tenker best når jeg ligger helt stille og ikke må bruke krefter på noe annet. Når jeg gjør yoga, er det en slags forenkling. Jeg bruker all oppmerksomhet på pust og innøvde øvelser. Alt får jeg ikke til, men fra gang til gang er det små detaljer som faller på plass.
Her om dagen var jeg i et venterom. Det var fullt av mennesker med vondter, men ikke så vondt at de ikke kunne gå på jobb. Alle var opptatt av enten sine mobiltelefoner, PCer, avis, ukeblad eller TV. Ingen satt og gjorde ingenting - som meg. Siden det var mitt første besøk kom jeg i god tid, datt ned på nærmeste ledige stol og satt som en annen utenforstående og observerte.
Det fikk meg til å tenke på den amerikanske romanforfattern Herman Melvilles harpunist Queequeg. Queequeg er en nobel villmann, en hedning, hinsides skikk og bruk. Tidlig i "Moby-Dick" (utkom 1851) beskrives det hvordan han later som han leser, og samtidig er han den som fullt ut ser sine medmennesker. Han legger blant annet Ishmael, romanens jeg-person, for elsk. Hedningen Queequeg har kanskje ikke ordinære vaner, men moralsk mot og overbærenhet med menneskelig svakhet.
Det er kanskje en ny sanselighet og toleranse jeg står overfor. Det er mye som fremdeles går meg hus forbi. Jeg sender og mottar på en annen frekvens, var for sorger og oppmerksom på følelser. Det har gått opp for meg at det å klynge seg til ting man tror er stabile, sjelden funker. En venstrelegg med to store blåmerker beviser det. Det er som å klatre i et overheng - hvis du prøver å klamre deg fast, faller du ned. Istedet må du skape spenning, finne motsatte krefter i deg selv og hele tiden utfordre etablerte sannheter.
Dette har ikke med alder å gjøre. I perioder av livet har vi mer enn nok. Utfordringen er å gi på ekstra i de forutsigbare periodene og glede seg over endringene. De fører deg nye steder.