Ingen armer - men kake!

For at noen skal være store og sterke og hjelpe, må noen være små og be om hjelp.

Akkurat nå er jeg i siste kategori. Det lærer jeg mye av, blant annet å be om hjelp. Forleden skulle jeg gå rundt kvartalet, fra en kaffebar til logoped. Selvsagt ble fortauet stengt: "Vennligst benytt fortau på sen andre siden".
Ja, særlig! Jeg er ennå ikke der hvor veikryssing inngår i mitt repertoar. Derfor stod jeg så stille jeg kunne, som en slags saltvannkrokodille som venter tålmodig på sitt bytte. Han kom, intetanende og med sekk på ryggen. Fordi fortauet var stengt kunne han ikke komme seg unna. Jeg slo til:
- Kan du leie meg forbi kranbilen?
Han kunne ikke annet enn å holde frem armen. Du kan ikke si nei til en sjanglende dame med stokk og ustø gange som er redd for å falle ut i gaten.
Etter kranbilen gikk jeg videre, og fikk tilbud om hjelp fra en ung fyr som åpenbart var oppdradd til å se folk som trenger hjelp.
Det ble et slags gjennombrudd. Nå spør jeg - og utvider dermed min aksjonsradius og mitt potensial for belønning. Jeg har stoppet mødre med barnevogn, raske menn, voksne par, gamle damer og menn med ms. Det er akkurat som jeg utstråler "kan hjelpes", selv de som motvillig sier ja, ender med å følge meg så langt det trengs.
Belønningen er stor. Ikke bare kommer jeg i snakk med hippe frisører, sørgende taxisjåfører, glade menn med ms, mødre i svangerskapspermisjon med god tid, kvinner med raske bein og erfarne hender, rike og fattige, unge og gamle. Jeg lærer om livet for vi kommer alltid i snakk. Og blir stadig overrasket over folks vilje til å hjelpe og til å øse av hva de har på hjertet. Dessuten kan jeg drikke god kaffe, lese blader (se på bilder) og nyte å være ute blant folk. Den nyvunne friheten er fantastisk!
Å be om hjelp er vanskelig. Inntil i sommer var det nesten umulig. Tre år har jeg brukt på å finne en balanse mellom å utfordre meg selv og be om hjelp - og klare det selv.
Først nå har jeg oppdaget at det ene ikke utelukker det andre. Dessuten ser jeg at det går fremover - eller nedover. For tiden vekker jeg beina. Det begynner med å la armene hvile og legge vekten i føttene. Som et lite barn, få kontroll med beina først og deretter engasjere armene. Slik jobber jeg meg fremover. Og oppdagelsen skjer gradvis. Unødvendig å si, men det innebærer en eksentrisk gange. Det må man heve seg over.
- Ikke glem at du gjør andre en tjeneste ved å la dem hjelpe, sa en portugisisk venn mens han så på at jeg slet med å skjære opp kjøtt på tallerkenen. Det endte med at jeg ga ham kniven - og kunne konse om samtale og spising. Også kake!