Læring for livet

I dag har jeg vært i begravelse til en venn. Jeg gruet meg. Og gledet meg.

Ikke fordi han er død. Men fordi hans død er en påminnelse om livet, om kjærlighet og om omsorg. Ved å dø så tidlig - han var 47 år - har han gjort oss alle klar over vår sårbarhet og skillet mellom det viktige og uviktige. Samtidig er det en svimlende erkjennelse av at hvem som helst kan være den neste. I døden finnes ingen rettferdighet. Det er mulig de eldste vil gå først - men noen garanti finnes ikke.
Erkjennelsen og sammenkomsten er paradoksalt nok en gave. Jeg så venner jeg ikke har sett på mange år. Jeg møtte generasjonen over og tenkte at dette var en form for voksenopplæring. Slik de tettet tomrommet og søkte sammen i sorgen var et eksempel til etterfølgelse. Jeg tror ikke at alle sørget like dypt, vi står alle oss selv nærmest, men å søke sammen er en naturlig reaksjon når noen står overfor et tap.
Jeg har tenkt på hans kone og barn, hans foreldre og søsken, på hvordan alle må trekke sammen for å fylle et vakum. De har vært gjennom en jul- og nyttårsfeiring - uten ham. De har rukket å tenke, og det kom tydelig til uttrykk i talene som vi lo og gråt til allerede etter de første minuttene.
Det er de små tingene som betyr mest. Jeg har tatt meg i å tenke hva som blir borte når eller hvis noen i min familie dør. Hvem skal lage teen, klippe plenen eller hente posten? Hvem skal lufte bikkja, lage julekransen eller fyre i ovnen? Noen tar over og gjør det på sin måte, eller også går oppgaver i glemmeboka.
Begravelsen i dag var en oppvisning i omsorg. De med erfaring fra livet vet at den dagen kommer for alle. Det eneste vi kan gjøre er å være der, være tilgjengelige og behjelpelige. Sorgen og smerten må hver og en håndtere selv.
En begravelse er en avslutning, men det er også en begynnelse på et annet liv. Livet er endring, læring og nye ferdigheter. Det slutter aldri. Vi har så lett for å tro at alt varer evig. Det gjør det ikke. Men vi tilpasser oss.