Lysten som forsvant

Her sitter en dame med svart belte i shopping. Men lysten på nytt er vekk - helt uten forsetter om "stop and shop".

Jeg har shoppet overalt, fra Rekjavik til Dar-Es-Salaam, fra New York til New Dehli. Jeg har indisk julepynt, afrikanske stoffer, amerikansk kjøkkenutstyr, fransk undertøy, britiske boots, danske designmøbler, gotlandske fåreskinn, spesialbygget spisebord, hus og hytte -- så fikk jeg slag.
Siden har jeg knapt shoppet.
Jada, mat og gaver til andre selvsagt. Men for meg selv har jeg ingen shoppingbehov.
Det er ikke bare fordi hyllene i butiken ikke er dimensjonert for damer på 1,80 med behov for å holde seg fast. Det er ikke bare forfengelighet og et skeivt fjes. Det er ikke bare på grunn av råtten service.
Faktum er at jeg ønsker meg ingenting. Jeg har i grunn bare ett ønske - og det kan ikke kjøpes for penger.Jeg hadde nylig bursdag og det eneste jeg kunne komme på av ønsker var bidrag til trening og høner i juni, i høyden en kokebok...
Misforstå meg rett, jeg blir fremdeles glad for vakre ting - og tiltagende så. Men de betyr likevel mindre. Og mye og dyrt blir jeg syk av. Tid og samtale er bare mye mer ønskverdig.
Halvannet år etter slaget gikk jeg ut og shoppet sammen med en venninne. Jeg gikk i min favorittbutikk på Briskeby og kjøpte en ultrahip og dyr skinnjakke. Nå blir jeg vel lykkelig, tenkte jeg. Jakka gjorde meg bare mer ulykkelig. Det var som den fremhevet skeivheter og ubalanse, og jeg tenkte at det var penger ut av vinduet.
Nå har det gått tre og et halvt år. Jeg har begynt å kjøpe litt. Veske, hatt og stokk. Klærne mine passer fortsatt. Vi trenger ingenting til huset. Ungene er ikke gamle nok til at de har behov for å bli utstyrt. Den eldste har nektet å bruke canadagoose-jakka og er bekymrer for at det begynner å bli for mange med rosa hår. Ikke bare går hun i min bestemors gamle mosegrønne lodenkåpe og vil farge hårtuppene grønne. Hun handler brukt tøy og arver - og er strålende fornøyd.
Den yngste er nok mer som meg, glad for den nye og arvede canadagooose-jakka og ikke minst sin første nylig innkjøpte leppestift.
Jeg tenker at shopping-instinktet er noe vi kommer med. Det ligger i vårt genmateriale. Vi lærer det kanskje også. Men i en tid som vår, der alt kommer i overflod, er nøysomhet og prioritering en reaksjon - akkurat som vi reagerer på nøysomheten fra oppveksten med å kjøpe mer. Nå er shopping i ferd med å bli litt -- harry?
Vintage og kreativ gjenbruk er trender i tiden. Kanskje vi rundt 50 er i ferd med å bli akterutseilt?
For samtidig finnes det en aldersbegrensning. Shopping er noe vi vokser fra, omtrent som å gå fort på ski. Kanskje det er en slags livskrise å bli "50, feit og ferdig"? Hver generasjon og person har sin kurve. Den går opp så lenge vi ikke tar døden i betraktning. Når du innser at livet har en begrensning avtar behovet for shopping, det avløses av et behov for å nyte livet og øyeblikket - leve med at du blir gråere og feitere og likevel ikke ferdig. Innnstillingen sitter mellom ørene, ikke i garderobeskapet, kjøkkenhyllene eller sportsboden.
En venninne av meg som er overlege i ortopedi sier at menn - og sikkert også kvinner - skal sykle sakte i skogen. Ellers ødelegger de seg. Det kan umulig være lykke når voksne damer løper rundt som magre jaktbikkjer.
Men alt går i bølger. Snakk med meg om fem år, hvis jeg da sykler rundt vil minnene om slaget ha bleknet ytterligere og jeg er kanskje tilbake til shopping og powerwalks i marka. Men døden rykker bare nærmere. I dette lyset blir shopping skremmende trivielt.