Nye triks

Et nytt liv krever nye innfallsvinkler.

Jeg har lært - og lærer. En snuoperasjon er 360 grader. Jeg har kommet til 270 grader. Hver gang jeg lærer et nytt (gammelt) triks, dukker det opp et behov for ti nye. Til tider føles det som å drepe et troll. Hver gang du klarer å hugge av et hode og snur deg fordi du tror at det vanker applaus, vokser det frem tre nye hoder du ikke hadde regnet med.
- Det gjelder ikke å ta det personlig. Det er jo ikke deg det handler om, men dem, sa en venninne som kom med sushi og kake for å feire min bursdag.
- Tenk, nå er du halvveis til 94, sa min mor tørt der hun skramlet med oppvasken på min bursdag.
For første gang gikk det opp for meg at jeg egentlig ikke synes at 47 år var noen alder. Det var verre å bli 44, 45 og 46. Da tenkte jeg at tiden bare gikk, mens jeg stod stille.
- Jeg ser at jeg ikke kan gi meg med grønnsakdyrking, sa min far mens han høylytt smattet i seg tyrkiske salater laget med hjelp av Inger Anne inspirert av kokeboken fra Carl og jentene.
Kamikazekokken i meg er i ferd med å våkne til liv. Men uten Inger Annes stødige hånd til bilkjøring, tempo og fint distribuert cayennepepper er det umulig. Inni meg går det unna. Jeg drømmer om ballspill og løping og hopping. Det er kroppen som ikke samarbeider. Nennsomt å strø cayennepepper, kan jeg foreløpig glemme. Når jeg prøver, havner alt på et sted. Det er ingen oppskrift på suksess.
Det er ikke bra med cayennepepper i en haug. En god kollege og venn skulle marinere chili og reker. Da han litt senere gikk på do, fikk han chili på tissen. Det gjør han ikke igjen. Vi lo så vi skrek da han samme kveld klødde seg i øyet...
Noen nye triks har jeg lært: rett deg opp og stå rett over egne ben. Selv på ekstremt glatt føre kan du med piggsko finne balansen. Se frem og ikke ned. Stol på deg selv.
- Du går som en snegle, mamma, sa 17-åringen da vi var ute på glatta 1. januar.
Tid er avgjørende. Bare jeg går sakte nok og kjenner etter, går det fint. Når jeg kaster meg mot faste holdepunkter, går jeg i bakken med et brak - selv når jeg ikke bommer, bare glemmer å stole på meg selv.
På mandag så jeg en danseforestilling der danseren beveget seg fra stol til stol og på en smal gesims.
- Hei, tenkte jeg, det er jo lett. Det kan jo jeg også gjøre.
Og det kommer jeg til å klare. Det jeg ikke lenger er så god til er å sette og holde på en standard. Der er jeg avhengig av hjelp. Å være grundig alene når alle andre velger den letteste utvei går ikke. Da må man jenke seg og velge med omhu hvor man skal sette inn kreftene. Det er en ny strategi. Så er det også et nytt liv.