Nullstillelse

10 - 9 - 8 - 7 - 6 - 5 - 4 - 3 - 2 - 1 - 0.

Jeg har brukt sommeren på å komme meg til null, gikk det opp for meg, da det var en uke igjen før overgangen til dagligliv.

At det har tatt meg fire år, ler jeg ikke av en gang - bare aksepterer at det er slik. Som vanlig var det en av mine døtre som boret fingeren inn. Vi hadde lest høyt en artikkel som omtalte Elisabeth Kübler-Ross fem stadier av sorg; fornektelse - sinne - forhandling - depresjon - aksept.
- Hvor er du, mamma?
Jeg måtte tenke meg om. Hun var ferdig tenkt for lengst. De to andre i familien fikk noe å tenke på.
I år hadde jeg bestemt meg for å gjøre ingenting - ihvertfall sammen med proffe folk. Ikke skrive. Ikke gjøre annet enn dagligdagse ting med få folk - og allerhelst de jeg kjenner godt. Ta dagene på hytta som de kom.
Det begynte med anskaffelse av tre høner og en hane takket være mine foreldre, samt bikkja som ikke har bodd med oss på tre år. Arbeidsfordelingen var klar - jeg opp om morgenen for å mate og slippe ut, min eldste tok ansvaret om kvelden. Godt for meg, men jeg tror også godt for henne. Sommeren er tiden for å etablere nye vaner og ansvarsområder. Ingenting haster hvilket åpner for eksperimentering og moro!
Høner er pussige skapninger. Du tror liksom de er snille og litt dumme - til du ser dem gulpe ned en levende buorm etter vill jakt i hønsehuset og oppdager de svarte og oransje øynene deres. Høner - og særlig haner - kommer seg til øverste hylle og løper fort. Skumle og ville er de! Men ideelt å koble sammen med sultne og fredelige labradorer som ikke bryr seg om høner.
En klar bonus at mor må sjangle ut av senga klokka sju og få dagens to egg hele inn på kjøkkenet. Da hjelper det å slippe opp for bensin på gressklippertraktoren, og begå den genistrek å legge igjen stokk og mobil hjemme mens husnøkkelen ligger i takrenna som er umulig å nå opp til. Da gjenoppdages evnen til å gå eller stavre og bruke hodet!
Dette tok meg gjennom sinne, forhandling og depresjon på rekordtid. Da jeg senere skulle bruke elektrisk drill og mistet skruene for syvende gang, forstod jeg at rå makt ikke lenger ville gjøre susen. Kraften var og er borte.
- Det er ikke juks å lage hull først. Alle gjør det, sa en nevenyttig venninne.
Da min onkel for lenge siden sa: - Du har jo hatt et spennnende liv! må jeg motvillig innrømme at jeg ble litt fornærmet. Som om det livet var slutt! En annen venninne som var på besøk denne uken, påpekte at mange lever etter fortiden, hvordan ting var før. Det er jo bare. Alle endringer ligger foran oss.
Så hvor er jeg?
Jeg tror jeg er nær null, ved begynnelsen av en ny tidsregning. Alt er ikke perfekt. Det blir det ikke heller. Min sommers største bragd er sjøvann i ansiktet og korte dykk med åpne øyne og hår som grønt sjøgress. En rullestol står klar for høsten. Og jeg er klar for den.