«Jeg er overrasket over hva det innebærer ikke lenger å bli oppfattet som A4. Skeivt tryne, dårlig syn og hørsel og manglende balanse er i beste fall eksentrisk. Mest tankevekkende av alt er at jeg verken er den første eller siste som gjennomgår en livsendring, at folk gjør det hele tiden av mange forskjellige årsaker. Det eneste jeg vet er at alt går over.»

mandag 2. september 2013

Gi håp

Jeg er en av de 63 200 som lever på arbeidsavklaringspenger (AAP) som tar slutt i 2014.

Aftenposten introduserte problemstillingen i en artikkel på sensommeren.
Hva som skjer etter at AAP formelt tar slutt, vet jeg
ikke, og det er ikke noe jeg kan bestemmme over. Sorgen over sykdom har gitt seg, men noen klar oppfatning av og retning på (arbeids)liv nummer to har jeg ikke. Ennå.
AAP er kanskje ikke verdens smarteste løsning, men fire år i limbo er bedre enn å gå rett til helvete. Det suger å gå på uføretrygd. Ordet i seg selv har karakter av noe uforanderlig, noe som skal vare livet ut. "Alle" synes du er en doven slask.
De av oss som er skikkelig syke, har ikke ork til å slåss mot annet enn eget sinn og kropp. Jeg skulle gladelig gitt en arm for å kunne GÅ på jobben. Foreløpig er jeg ikke der, men forhåpentlig vil systemet gi meg trygghet til å bli frisk OG en dytt i ryggen til å bruke det jeg vet fra før og det jeg nå lærer.
En samtale om det kommer nok. Siden jeg fikk slag i 2009, har jeg flere ganger vært i kontakt med Nav. Etter første informasjonsmøte høsten 2010 gråt jeg som et pisket skinn - mest av sorg over livet. Andre gang, halvannet år senere, gråt jeg også. Tredje gang, på senvinteren i år, hadde tårene tørket inn og jeg hadde mer en følelse av å gi den unge saksbehandleren et kræsjkurs i slag før jeg vinglet ut.
Tenk deg å møte folk som meg på jobben hver dag! Tårer og sinne over en ublid skjebne er ikke lett å håndtere. Da gjelder det å gjøre det lett å hjelpe og lett å bli hjulpet, ikke introdusere rigide systemer.
Spørsmålet er hvordan Nav kan hjelpe når livet er sykdom, skade og utilstrekkelighet. Politikerne må legge til rette for at de kan gjøre jobben sin. Det er mye du kan leve uten med litt trening, men håpet må du ha. Og det er kanskje der Nav har sin viktigste oppgave: å gi folk håp.
Den amerikanske hjerneforskeren Jill Bolte Taylor skrev boken "My Stroke of Insight" etter at hun selv fikk slag. Jeg festet meg ved hennes perspektiver på tid. Sykdom tar tid. Forandring tar tid. Bolte Taylor har uttalt at prosessen hennes har tatt tatt 11 år - og utvider stadig. Alt lar seg ikke reparere. Da gjelder det å gi håp om at liv nummer to er verdt å kjempe for.
Dette er en vanskelig oppgave og det involverer mange - men det er du selv eller dine som må ta ledelsen og være kritiske til "gode råd". Jeg har møtt logopeder som har tilbudt healing, fysioterapeuter som bare har fokusert på muskler og leger som har trodd at de har sittet med fasitsvar. Hvis jeg hadde lyttet til alle, ville jeg vært mye mer fysisk svekket og dypt ulykkelig.
Jeg innser at min vei ikke er alles vei. Jeg er heldig fordi jeg har deler av meg selv intakt og mange rundt meg til å bidra til håp og mestring. De færreste har jeg funnet gjennom det offentlige systemet, dessverre. Men uten arbeidsavklaringspenger fra Nav ville det aldri gått.
I en gigantisk organisasjon som Nav er det selvsagt ikke bare flinke folk, men folk som vil vel kryr det av. Jeg har møtt utrolig mye velvilje. Tenk på hva de har sett av menneskelig kamp for tilværelsen; fortvilelse, sinne, forhandling, desperasjon og kanskje til slutt en slags aksept av at livet er totalt uforutsigbart.
Jeg ler ennå av mine naive forestillinger om hvor lang tid det ville ta før "mitt normale liv" skulle gjenoppstå. Først tenkte jeg tre dager, så tre uker. så tre måneder, så jul... Nå vet jeg at det vil ta resten av livet. Og livet er et annet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Takk for at du kommenterer! Jeg svarer så raskt jeg klarer. - Ane