Rapport fra slagmarken

Vi vet lite om hva hjernen er i stand til. Derfor har jeg meldt meg som forsøkskanin.

"Datatrening og plastisitet etter slag" er forsøksprosjektets tittel. Lovende, synes jeg som har holdt på med ettervirkningene av slag i en fem års tid. Og faktisk relevant for mange ettersom livet er en eneste lang endringsprosess. Det er bare unge folk som tror at livet varer evig og ikke har noen overraskelser i bakhånd. Tro meg, jeg har vært der.
Allerede i MR-maskinen burde jeg skjønt at dette ville bli en reise. Tilfeldigvis ble jeg liggende å høre på en radiodokumentar om den franske flypioneren og forfatteren Antoine Saint-Exupéry (1900-1944). Han var selvfølgelig adelig (hans fulle navn er Antoine Marie Jean-Baptiste Roger, comte de Saint-Exupéry). Det hjelper å være født med god selvfølelse for å leve ut sine lidenskaper. Faren døde av slag før Antoine var fire år, hvilket etterlot mor og fem barn i relativ fattigdom. Det sies at han var oppe i et fly som 12-åring. Han mistet sin to år yngre bror i en alder av 17 år - og var da eneste "mann" i familien.
Militæret og flyvningen ble hans redning. Allerede før 2. verdenskrig var han en suksessrik flyver, og fløy med internasjonal post i Europa, Afrika og Sør-Amerika. Han overlevde et styrt i den egyptiske ørkenen i 1935, men ikke som kampflyver for de allierte under krigen. Viktigst av alt; flyvningen og det å se verden og menneskene utenfra var kanskje Saint-Exupérys viktigste bidrag til oss.
"I have no right, by anything I do or say, to demean a human being in his own eyes. What matters is not what I think of him; it is what he thinks of himself. To undermine a man´s selfrespect is a sin," skriver forfatteren og flypioneren.
Så der lå jeg da, musestille med lukkede øyne i deb trange MR-tunnelen, og lot tankene vandre til et annet liv.
Det var ikke før etterpå jeg fikk skjemaene - et Selvvurderingshefte og ett om Dagliglivets hukommelse. Først ble jeg gretten - for i det første var tema tristhet, pessimisme, mislykkethet, tap av glede, skyldfølelse, å mislike seg selv, følelsen av å bli straffet, selvkritiskhet, selvmordstanker, gråt, rastløshet, tap av interesse, ubesluttsomhet, verdiløshet, tap av energi, endringer i søvnmønster, irritablilitet, endringer i matlysten, konsentrrasjonsvansker, tretthet og utmattelse, samt tap av seksuell interesse. For hvert tema var det fire svaralternativer. De gikk fra galt til verre.
- Tenk om du hadde blitt som en kanin! Kan du ikke krysse av for MER interesse for sex? kommenterte mannen min.
Min mor lo så hun holdt på å dette ut av bilen.
Her snakker vi om en godt voksen dame som ofte skrur på feil plate, tuller med høyre og venstre og ALLTIID glemmer igjen noe eller glemmer hvor hun har lagt nøklene. Dette kunne du nemlig krysse av for i skjemaet om Dagliglivets hukommelse - i tillegg til tema som orientering og gjenkjennelse, kronologi og rutiner, å glemmme hva man har lest eller gjenfortelling av samme historie flere ganger.
Svaralternativene er alt annet enn oppløftende. Ja, jeg vil si det så sterkt at var du ikke deprimert før, så blir du det ihvertfall av å krysse deg gjennom skjemaene.
Nå er ikke slag noe du ønsker deg, men noe godt kommer også ut av det. Det gjelder ikke å fokusere på begrensningene - noen vil det naturligvis være. Løft blikket mot alle de nye opplevelsene du står foran. Depresjon og tårer er en naturlig reaksjon når livet snus på hodet.
Det mest tankevekkende med skjemaene er hva de sier om omverdenens syn på slag og de som skal gjennom det. Ferdig med henne, liksom. Jeg kan nesten høre lyden av hender som klappes mot hverandre etter at man har ordnet opp.
Stakkars, sier blikkene, ikke minst når de treffer familien min. Jeg kunne sagt det samme om dem: Stakkars som ikke vet at livet når som helst kan snus på hodet. At vi ikke kan ta noe for gitt. Og at det gjelder å glede seg hver dag.
Jeg kom i prat med en gammel dame på et venteværelse i går. Etter noen innledende runder kom det frem at hun var en av fem søstre. De hadde blitt foreldreløse da den yngste var ni år og den eldste var 19.
- Vi har alltid holdt sammen, sa damen.
Tenk for en gave midt i tragedien!
Ingen har rett til å gjøre andre mindre. Jeg tror heller ikke at det er hensikten med forskningsprosjektet. Dessverre kan det virke slik.