Sommer=jobb

Sommeren er aldri lik. Det er da vi har tid til å sammenlikne, og finne ut hva vi ikke kan slutte med.

Det er lenge siden jeg sluttet å forsøke å gjenskape sommeren fra i fjor. Det gjør du et par ganger med dårlig resultat og så slutter du med det. Barndomssomre er et godt eksempel: Det var aldri dårlig vær, jordbærene var alltid søte og røde og du traff folk du likte. Det er jo ikke sånn. Jeg kan huske somre da det ikke ble badet overhodet, og somre med daglige morgenbad til langt inn i august og september. Nå går jeg til en ny sommer full av forventning, for jeg vet aldri hva slags nye ritualer som oppstår.
De siste 10 årene (unntatt 2009 da jeg var på sykehus med hjerneblødning) har jeg tilbragt i Son, nær mine foreldre. De første årene var sorgfrie, barna var små og det var fint vær og bading hele tiden. Så kom det noen år med sorg som jeg ikke husker så mye av. Deretter har jeg blitt mer og mer bevisst på hvor viktig det er med endring og trening.
Du tror små unger er de eneste som vokser mye i løpet av en sommer. Neida, jeg tror det gjelder alle. Endring i omgivelsene tvinger frem mye rutiner og nye strategier. Slik "vokser" vi.
Jeg er intet unntak. Og jeg tror alle med skader burde oppsøke en annen virkelighet så sant de kan.
Det viktigste for meg i år er løping, eller "løping" om du vil. Jeg blir fortsatt forbigått av naboen på 86 år når jeg er ute og "løper", så jeg begynner hver dag med å sjangle til postkassa, "løpe" opp og ned enga og daglig gymnastikk. Sommeren begynte nemlig med fire dager uten trening - og det var ikke lurt. Etterpå var det som å bevege seg med betong i skoene. Nå begynner det å hjelpe.
Dessuten har jeg to prosjekter i tillegg til matlaging og rydding og plenklipping og alt som familieliv fører med seg av Scrabble og kortspill. Buroten som vokser rundt hoggormfjellet (en liten knaus der hoggormen soler seg) skal vekk. Jeg ifører meg støvler, men siden jeg må ned på alle fire for å dra opp jævlene, synger jeg høyt og dunker i bakken. Hoggormen har nemlig ikke ører, men får med seg vibrasjoner i bakken og er dessuten reddere for meg enn jeg er for den.

PROSJEKT LUKING: Buroten skal vekk for å gi plass til valmuer, ymse sedum, griseører og prestekrager.  På knausen trives også hoggormen.  Når jeg går ned på kne for å luke, synger jeg høyt og bråker for å skremme den.  

Det andre er å grave ut bekken. Fattern sier at det kan Sverre gjøre om han får liv i gravemaskinen og seg selv (han er gammel og fikk også et slag). Jeg har ikke helt klart for meg hvordan jeg skal gjøre det all den tid balansen krangler og jeg synes det er skummelt å balansere på ett bein for å spa. Men det løser seg nok, bare jeg kommer meg ned i bekken.
Eller som en godt voksen dame sa til meg:
- Skal se du kommer deg av slaget, og så blir du gammel!
Underforstått: Det går den veien høna sparker, bekk eller ikke.
- Fokusér! sier min mentor og trener om mine mange prosjekter. Han har fortalt om Wilma Rudolph som ble tre ganger olympisk mester i sprint i Roma i 1960. Hun hadde polio som barn og satt i rullestol. Hun må ha hatt en evne til fokus som savner sidestykke, for hun ble omtalt som verdens raskeste kvinne på 60-tallet. Denne "svarte gasellen" som døde i 1994, ble også ansett som en pioner innen borgerrettsbevegelsen i USA og kjempet også for kvinners rettigheter.
Kan Wilma, kan jeg!
Derfor er løping egentlig mitt viktigste rituale i år. Det mest utrolige er at jeg synes det hjelper. Ut av denne daglige treningen skjer det ørsmå forbedringer både fysisk og psykisk. En klok kvinne jeg kjenner har sammenliknet det med slanking: De første 20 kiloene er det ingen som ser, men etterhvert blir endringen åpenbar for alle.
Det eneste som gjelder er ikke å gi seg!
Jeg har fått mange kommentarer om hvor mange det er som gir opp ansikt til ansikt med store endringer i livet. Det tror jeg ikke er sant. Veldig mange jobber veldig hardt for å kommme seg over kneika. Det verste er at vi mennesker har vondt for å sette oss inn i andres virkelighet - og se hva hardt arbeid er. Nils-Fredrik Nielsen har formulert en tristesse som fanger inn dette: Folk hører ikke hva du sier, før det likner på noe de tror de har tenkt.
Det jeg derimot tror er sant, er at vi alle møter en kneik. Den antar ulike former og størrelser. Da gjelder det å ha en sommer som tydeliggjør endringen. Den er uunngåelig - og må ikke gå den veien høna sparker.