Frihet!

For en fullt førlig person tror jeg ikke det går an å forestille seg hva tap av bevegelsesfrihet er. Etter to minutter sittende på en segway tenkte jeg: hvem f.. trenger bein?

 Maken til farkost! Jeg testa en Genny, en elektrisk, rask og rørig rullestol utviklet av den (lamme) italienske racerkjøreren Paolo Badano basert på gyroteknologien til Segway. Eh, sa jeg rullestol? Ikke i norske myndigheters øyne.. Den har jo bare to hjul. En rulllestol skal jo ha minst tre!
Jeg skulle prøvekjøre Gennyen på en svær parkeringplass ved Sognsvann i Oslo. Det begynte med en tur til Roma i rullestol. Rullestol og brostein er en dårlig kombinasjon. Etter en dag med risting og nesten-ulykker nektet jeg å sette meg i stolen. Istedet holdt jeg datteren min i hånden og sjanglet meg opp bakken til Garibaldi-monumentet med utsikt over Roma sentrum. Forbi oss, helt ubesværet, kom en eldre herre trillende på to hjul. Han hadde en Genny.
Wow! Jeg, og ikke minst mannen min, fulgte ham med øynene - og gikk rett på nett. En sånn ville jeg i det minste teste.
Det var på Youtube det begynte. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har søkt på "genny mobility" og sett meg selv suse ubesværet og elegant rundt på doningen. Paolo Badano får det til å se så lett og hipt ut. Jeg kontaktet en MS-syk venninne som også heiv seg på krykkene. At hun deler min begeistring er å si det mildt.

I går var altså dagen.
Jeg skal ikke legge skjul på at jeg begynte forsiktig. Å gå på trynet mens man går på to bein er én ting. Å tryne i fart på en elektrisk rullestol... Jeg orker ikke å tenke på det engang.
Min redsel viste seg å være ubegrunnet. Riktignok var det en overgang ikke å klamre seg fast og å bestemme fart og retning med å lene seg frem og tilbake og vri seg rundt med stikka foran, men det ble radikalt bedre på kort tid. Dessuten var det utvilsomt et kick å bevege seg så kjapt og kontrollert. Et par dager med Genny og stolen blir en forlengelse av en selv, tipper jeg.
Min frykt for at elektrisk transport gjør en passiv, var også feil. Med Genny må du bruke muskler du ikke visste at du hadde. Å bli bevisst sin egen holdning er et gode - her nytter det ikke å være slapp, da ender du med ufrivillig rygging. Dårlig balanse, som jeg har, medfører frykt for å falle. Med Genny som veier 100 kilo, er det ikke en problemstilling. Det gir en ledighet jeg ellers bare opplever i vann.
Men det største kicket i går var å oppleve en gjeng med rullestolbrukere som tilfeldigvis var samlet for å teste ut hjelpemidler Hos Olympiatoppen. De strakte hals og ropte da vi trillet forbi. Jeg så ansiktet til et par av gutta som fikk prøve Gennyen. Fra å dra seg frem med armene og slite ut skuldrene, fikk de nå armer og hender fri. Det var nesten ikke mulig å få dem av stolen igjen. Ansiktene deres lyste.
Det er da jeg blir forbanna over at helsemyndighetene støtter elektriske rullestoler som er til de grader uhippe og store som fjell, men ikke en Genny. Det grenser til ondskap. Men det er klart; de fleste som jobber med helse har jo førligheten i behold og aner ikke hva de snakker om. Fordi om beina ikke virker, gjør forfengeligheten i høyeste grad det.
Det tok meg fire år å be om en rullestol jeg i det lengste vegrer meg for å bruke. Jeg vil mye heller sykle på min lave el-sykkel som jeg har fått i gave av min far. Da kan jeg ihvertfall bestemme selv Så lenge det er plussgrader. Med en Genny vil jeg kunne rulle på trikken og ut på gresset, oppover og nedover bakke, på snø og i regn. Men den koster for mye til at jeg kan ønske meg den til jul.