Ha! Vår, du liksom

Våren med varme og løfter om sommer er her. Og jeg gråter med den.

Ikke noen tid på året krever mer. Det skal klippes, rakes, brennes og sås. Og når man ikke lenger har de krefter som skal til, ja, da gråter man,
- Det kalles sorg, sier min venninne IRM. Hun er befriende kontant.
Ja. Men hva sørger jeg for?
Som en psykolog påpekte:
. Du skal ikke dø, du har ikke kreft, du skal ikke skilles, du har hatt en fin barndom...
Det hun mente å si var:
- Hva gjør du her egentlig?
Da sluttet jeg. Men jeg har heldigvis ikke sluttet å tenke.
Min mann sa det først, en morgen jeg var sliten og gråt allerede før jeg var kommet i klærne.
- Du tror du skal rett frem, men din vei gjør en sving. Du sørger over det du trodde skulle komme, men kanskje din vei vil vise seg enda bedre. Kanskje egentlig det er en bonus å ha færrre valg?
Det minnet meg på at livet nitt så langt har vært fullt av valg. Jeg har hatt en vid ramme, kunnet gjøre hva som helst fra å rake plenen på en halv dag til å springe og forfølge alle muligheter. Med slaget er mitt repertoir blitt mindre, men kanskje likevel dypere. Det jeg velger å fokusere på blir viktigere og mer avgjørende.
Og jeg er ikke alene om å måtte snevre inn. Men heldige er de som klarer å gjøre det til en mulighet og ikke en begrensning. Jeg er ikke helt der ennå. Ennå gråter jeg over alt som er tapt.
Erfaring har imidlertid vist meg at det blir litt lettere hver gang når jeg er ferdig med å kjøre hodet i veggen. Det er det fine med slag - det går faktisk fremover.
Jeg har tenkt på den amerikanske hjerneforskeren Jill Bolte Taylor. Hun skrev bok om sitt massive og tosidige hjerneslag der hun gir uttrykk for at det tok åtte år å komme seg. En venn som nylig snakket med henne, sa at hun hadde justert til 14 år.
14 år! Jeg har knapt holdt på i to år - og utålmodigheten er ikke til å holde ut.
Om ett år er det vår igjen. Eneste trøst er det går fremover inni meg, selv om det ikke synes utenpå, Og hagen har aldri vært finere!

April 2011

A blogger på hytta

Den store styrkeprøven

Det hender at jeg blir redd for livet mitt. At det skal skal gå i oppløsning - med meg som hjelpesløs tilskuer.

Heldigvis går det over, men ikke helt - kanskje 95 prosent. Bakom synger en liten stemme at livet slik jeg kjenner det er over. Den har jeg begynt å lytte til.
Det er dette nye livet da, som jeg tror mer eller mindre alle går og funderer over. Man klamrer seg til pensjonen, holder ut og gleder seg til det som man tror skal komme. Livet er en styrkeprøve. Vi vet ikke hva som vil skje. Det gjelder bare ikke å gi seg. I mål kommer man, det er veien dit man kan ha innflytelse over.
Det er ulike veier å ta. De siste snart to årene har jeg i grunnen forsøkt å være medgjørlig. Man er som et engstelig skilsmissebarn - snill, fordi man ikke er helt trygg på hva konsekvensen av det motsatte er. Snill, fordi man ikke har klør og krefter til ikke å være det. Snill, fordi det er enklest for alle parter. Intutivt er det den beste strategi.
Men når man begynner å komme seg, oppdager man også at "snill" ikke lenger funker. Ganske enkelt fordi man ikke alltid er så snill. De rundt, som jo har blitt vant til at man alltid sier ja og ha, tror jeg også har behov for ikke å være så snille. De har også masse frustrasjon som har bygget seg opp i sykdomsperioden. Det er ikke utenkelig at både den ene og den andre kanskje har ting som bobler til overflaten.
Å skille melllom snørr og barter er vanskelig og helt nødvendig. Fordi man ikke lenger er like "snill", betyr ikke det at man vil leve alene. Jeg velger å se det som et fremskritt at jeg ikke lenger er så snill og medgjørlig. Det er et skritt tilbake til mitt trassige og maniske jeg - rent bortsett fra at kreftene og balansen ikke strekker til.
Jentene har ikke noe valg. Jeg er og blir moren deres. Men også de velger ulike måter å takle styrkeprøven på.
- Du er blitt mye snillere etter at du fikk slag, sier den eldste.
Den yngste er mest forbanna. Det tar jeg som en kompliment.
C derimot kan velge. Nå er jeg så heldig at han sier at valget er tatt. Men når jeg er sliten, klarer jeg ikke å tro ham uten omfattende forsikring.
Det hender at jeg er redd for at vi som familie ikke klarer denne testen som bare varer og varer. Som regel går det over. Men konsekvenser kommer.
For å si det enkelt; jeg har skiftet strategi fra stein og saks til papir. Jeg har ikke krefter til å sette hardt mot hardt, og jeg er for tynnhudet til å være spiss. Nå er jeg papir; tåler ikke så mye, men klarer å brette meg rundt det meste. Når man får hjelp, kan man ikke regne med å diktere betingelsene.
Jeg vil ikke kalle det "snilt", men det er det beste jeg kan by på. Glem gamle superkrefter, det er mer et spørsmål om mental teknikk.
Eller som B sier: - Mom is back - and this time she´s mean.

April 2011

Hudløst

Jeg har vært et blødende sår. Endelig et det tegn til skorpe.

Sår gror litt etter litt. Det gjelder å ikke pille på skorpa - og samtidig huske hudløsheten, hvor forsvarsløs man da er mot usynlige bakterier og infeksjoner.
Denne forsvarløsheten ser man ikke selv, heldigvis. Alt som kommer ut, er en direkte reaksjon på omgivelsene eller sorg over alt som har vært. Jeg tenker ofte på den tyrkiske mannen som bare tok meg i hånden og leide meg til bordet uten å si noen ting. Jeg kan fortsatt kjenne hans ru og varme neve mot min hånd.
Han så at jeg trengte hjelp - og ga den. Ganske enkelt. Og ganske vanskelig. En lettelse for meg å slippe å be om assistanse. Heller krabbe enn å be om hjelp, dessverre.
Men sårbarheten er verdt å huske - også etterpå. Kunstnere lever av den. Deres evne til å ta inn og bearbeide virkeligheten er selve grunnfjellet i deres virke. Hvem vil ha intellektuell kunst? Hvem vil forstå? Hvem har tid? Hvem vil ikke rett i kafeen? Vi vil ha kunst som snakker til hjertet, som vi kan kjenne oss igjen i og la oss rive med av.
Det er mulig Bjørn Eidsvåg "bare er en mann som gjør så godt han kan", at Jan Eggum "vil ha en å sovne med, så får jeg [han] en å våkne med" eller at "en millimeter [er] nok" for Anne Grete Preus. Men faktum er at de setter ord på noe mange ikke har vokabular til.
Livet er å deale med følelser og kjenne egne og andres begrensninger. Noen ganger er det å holde ut. Andre ganger er det å nyte. Det eneste vi med sikkerhet kan si, er at det alltid, alltid vil være endring. "This too shall pass" er en fantastisk setning som rommer både det gode og dårlige i llivet.
Det rare er at man tar alt det gode som en selvfølge idet det dårlige forsvinner. Derfor skal vi verne om hudløsheten, sårbarheten. Huske den. Ikke bare haste videre. Andre gjenkjenner den når vi selv er ute av stand til å erkjenne den.
Jeg kan kjenne at jeg begynner å få flekker av hud. Forrige uke kunne jeg lese på fasader i Thereses gate mens jeg satt på i bil. Kiropraktoren skrøt av min bedrede evne til koordinasjon. I går og i dag sminket jeg meg litt. Det gleder meg. Samtidig erkjenner jeg at trynet kan forbli skeivt og at jeg aldri igjen kan løpe. Det kan jeg leve med. Tror jeg.

April 2011

Et eventyr

Der var en gang en jente som mistet seg selv.

Tapet kom brått og uventet, slik tap ofte gjør. Det ene øyeblikket lagde hun middag. Det neste lå hun på gulvet og kastet opp og det ene øyet stirret blindt ut i luften.
Selv skjønte ikke jenta stort. Hun trodde fullt og fast at alt ville rette seg etter noen uker - max. Men uker ble til måneder - og månedene til år. Det gikk jul og påske og jul. Jenta trente og trente, men var og ble like teflonbelagt.
Det var som om all lærdom prellet av. Håndskriften lot seg ikke lese, på skrivemaskin ble det meste nesten uforståelig - selv tankene gikk sakte. Først etter halvanner år begynte brokker av jentas tidlige liv å komme tilbake. Hun så på bilder av sitt gamle selv og sin familie - og forsto etterhvert litt mer av hvem hun hadde vært og hvor mye arbeid det ville ta å bli slik igjen.
Endelig løftet jenta hodet, rettet ryggen og så rundt seg. Nesten to år var... borte. Borte!
Ungene var to år eldre og hadde glemt hvem hun var. De ropte ikke lenger på mamma. Mannen lagde mat og trengte henne på en annen måte enn før. Hun var en fremmed i sitt hjem og famlet for å bo seg inn igjen.
Kun noen få klarte å se henne slik hun ønsket å bli sett. Ansiktet var fordreid og stemmen tynn. Musklene svant hen og hun gikk skeivt. Jenta liknet ikke seg selv på noe vis. Prisen for hjelp er at du som oftest ikke kan sette betingelser.
Sakte, sakte forsto jenta at livet aldri blir det samme. Ikke for noen. Forutsetningene forandres, da må man angripe fra en annen kant. Man kan ikke smøre tynt på over det hele. Da blør noen ihjel. På medisinsk kalles det triage - en utvelgelse av de som kan reddes, hjerterått og helt nødvendig.
For jenta gjenstår bare én mulighet: å begynne forfra. Med alt. For selv om eventyret ender her, har det akkurat begynt.

We shall never cease from exploring
For the end of all our exploration
Will be to arrive where we started
And know the place for the first time
(Fritt) Fra "Little Gidding" av T.S. Eliot

April 2011

På svai

Å la seg drive med er vanskeligere enn man skulle tro. Ikke minst når retningen er tapt.

Hjerneslag er å miste retning; våkne i vakum; glemme alt for så å la bitene falle på plass - hvis man er heldig. Det er da man er prisgitt hjelperne og til en viss grad egne krefter og vilje.
Jeg har hatt og har en hel haug hjelpere. Noen har vært der hele tiden, noen har vært der tidlig, andre har kommet til underveis.
W er i sistnevnte kategori og forsøker å vekke en gjenstridig kropp, muskler og nerver . Han har vært ute en vinterdag og kan lett fremstå som uovervinnelig. Det er han ikke. Han er dypt menneskelig - og det er dét som gjør ham god. Det er lett å føle seg som et bittelite insekt under hans lupe. Han SER deg og ikke minst dine svakheter - og styrker.
- Rrrett deg opp! Tenk på rrromboidene! Se opp og frrrem, sier W på sitt karakteristiske vis.
Man gjør som han sier.
Jeg har ikke vært klar før. Nå hører jeg hva han sier, tror jeg. "Folk hører ikke hva du sier før det ligner på noe de tror de har tenkt," lyder tristessen.
Gudene vet hva jeg har tenkt. Om jeg har tenkt. For hele det første året trente jeg som besatt - svømming, gåing, styrke og ski. Det føltes ikke som jeg ble bedre eller fikk mer kontakt med meg selv. Jeg ble bare sliten og gråtkvalt.
Troen på trening og mer trening er nesten fundamentalistisk. Jeg klarer ikke å se på at Lars Monsen ikke setter grenser for folk som sliter. "Hvorfor sitte inne når alt håp er ute," er aforismen som en tidligere deltager lever etter. Fantastisk - og hjerteskjærende.
Trening gir håp, og jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg bare synes Lars Monsen er en kynisk jævel. Noen ganger må vi innse at kroppen - og ikke minst hodet - trenger ro til selv å ordne opp. Men det hender også at skaden er en realitet. Også kirurgi er fåfengt. Men det er vanskelig å forsone seg med.
Etterhvert kan vi introdusere fysisk fostring. Men først etterhvert. Og hvem kan si når grensen er nådd?
W er for erfaren og lur til å la seg narre av kroppen og viljen.
- Kroppen er i naturlig ubalanse. Din utfordring er å ikke falle og slå deg. Men svaie skal du, dessuten kan du bare bøye knærne for å gjenvinne balansen, sier han.
Jeg vet ikke om det er beroligende. Men jeg tolker det slik.
Så enkelt. Og så vanskelig. Men mye lettere enn å krøke tær og krumme rygg. Så nå gjør jeg alt jeg kan for å ligge på svai og la meg drive med.

April 2011

I gjørma

Jeg bakser og kaver - og synker bare lengre ned i gjørma.

Der hender at jeg tenker at det gjelder å slå ut med armene og slappe av. Omtrent som når man flyter i vann, slik IL har lært meg. Legge hodet bakover, puste og fokusere på å la musklene slippe. Stole på vannet.
Det er skummelt. Det er da jeg må tenke hardt på at det er vann - og at to, kanskje ett, tak er nok til å bringe meg til overflaten, til pusten, til livet.
Som når skatteetaten bebuder restskatt og jeg vet at jeg bruker alle penger og all energi på å bli friskere. På selvsagte ting som å se og gå og kontrollere mine egne muskler.
Penger. Det handler alltid om penger. Og det er i ferd med å bli helt uvesentlig for meg. Det er jo bare penger.
I går så jeg en dame kledd i hvitt og beige, nydelig sminket og med en hvit mink og dyr veske over armen. Mannen min så henne også. Jeg satt i utslitt treningstøy med genser arvet fra en jente på 14 år og en lusekofte strikket av min mor for 50 år siden - og følte meg rik.
For alt jeg vet kjente hun på den samme følelsen; følelsen av å være i besitttelse av noe helt unikt. Jeg vet ikke om jeg vil kalle det flaks, men ihvertfall en glede over livet, et ønske om å ville feire.
Så da min far ringte i dag og vi kunne diskutere veksthus, ulovlig bråtebrenning og gamle fjøstufter, følte jeg meg utrolig rik. Det er mulig vi må leve på sparebluss, men det er vår og vi lever. Tenk for et priviligert liv å dyrke egen mat og skrive. Da teller ikke sjangling og dårlig syn og hørsel.
Det er mulig jeg er forandret. Sannsynligvis er jeg det. Det er slik vi lever. Bare endringen er konstant. Den kommer i rykk og napp og kanskje når vi er minst forberedt. En jeg kjenner gikk gjennom en voldsom ulykkke. En fikk kreft. En annen mistet sin mor. En tredje sliter med kronisk sykdom. Flere sørger over samliv som tok slutt. Og slik kunne jeg fortsette. Livet merker de fleste. Det tar tid å le igjen. Det tar tid å gjenvinne balansen. Noe skade skjer.
Jeg vil si det er noe sykt ved de som ikke forandrer seg - uansett. Der endring ikke kommer, er det ikke liv. Ikke minst i gjørma. Det gjelder bare å holde seg flytende.

Mars 2011