Mens jeg har sovet, har hekken og ungene vokst. Nå har endelig hodet begynt å våkne.
I går skulle jeg melde ferieflytting på Postens hjemmeside - og sannelig husker jeg personnummer (11 siffer!) til alle i familien også dagen etter. I samme slengen sa jeg fra til DN og Aftenposten, og chattet med Ikea for å få vite hva en gjør med en oppvaskmaskin som ikke virker.
Alt begynner i hodet. For plutselig har jeg skjønt noe om balanse som ikke har gått opp for meg før. Balansen sitter i hodet, men begynner i tæerne som må slippe ned helene, ta kontroll over knærne, rette ut beina, hvile i hoftene, engasjere ryggen, dra skuldrene ned og tilbake, strekke halsen opp, brystbeinet frem og la hodet danse på toppen.
Helen fortalte om sitt barnebarn som lærte seg å gå. Han er ti måneder - jeg er nesten femti år, men jeg kan gjenkjenne gleden og stoltheten over å mestre.
Min trener har begynt å bli mer hardhendt og forlanger mer; fordi jeg tåler der. Akupunktøren konstaterte gledesstrålene at føttene og leggene mine er mindre hovne. Logopeden synes jeg snakker tydeligere. Men best av alt er at jeg er gladere enn før.
Det har en effekt på alle rundt meg. Det gjør dem gladere - og mer tolerante for at jeg fortsatt tråkker dem på tærne, er litt sky og ser litt eksentrisk ut (særlig når jeg smiler - hvilket jeg som sagt gjør stadig oftere). Selv eldre mennesker som spretter ut av biler med handicap-skilting mens regelverket tilsier at slike som meg må parkere på vanlig plass, ler jeg av.
Jeg har tenkt på hvorfor det har tatt meg sånn tid å oppdage balansen. Hvorfor har jeg gått som ei gammal kjerring? Hvorfor har jeg gått med knekk i knærne? Hvorfor har jeg vært ute av stand til å se luten i ryggen?
Det er jo ikke fordi jeg ikke har trent nok. Er det en ting jeg har gjort disse fire årene, er det å trene. Og la det være sagt; jeg er ikke i mål. Men jeg vingler likevel stødigere. Det er som om hodet har funnet veien til kroppen og kan ta regi.
_ Ikke rart du er ute av balanse når du krøller tærne, knekker i knærne og blir rigid fra hoften og opp til heiste skuldre, sier hodet, hvorpå kroppen kan justere gjennom pust og muskelbruk.
Det er nytt. Jeg har gått fra å være hjelpeløs baby til å bli en aktiv smårolling.
Tornerose skal ei sove mer, og jaggu må ikke prinsen ta litt av skylda. Han har kriget i fire år, søstra mi har holdt hekken i sjakk og resten av storfamilien har hjulpet med alt fra planering til barnepass og konfirmasjon. Jeg gleder meg alllerede til å gå etter skvallerkålen og kjøpe moreller uten å ta overbalanse av vektforskyvningen. Best av alt er jeg ikke lei av å trene heller, men først - ferie!
onsdag 12. juni 2013
mandag 3. juni 2013
Fugl føniks
I et anfall av optimsisme meldte jeg meg i vinter til ravning i mai.
Ettersom tiden gikk skjønte jeg at dette ikke ville gå - bokstavelig talt. Kan en natterevn som blir leid av en annen ravn, ha noe som helst autoritet? Jeg så for meg situasjonen: Sjanglende og i gul refleksvest skulle jeg lekse opp for ustøe ungdommer i festhumør. I don´t think so.
Det måtte en rulllestol til. Da kunne jeg bruke kreftene på å se og snakke. Dessuten; ingen slår en dame med gul refleksvest i rullestol. Kanskje til og med det ville gi kred å bevege seg ut på hjul?
- Jeg øver, sa jeg til mannen min da vi gikk en testtur med lånt stol.
Da mener jeg ikke rent fysisk øve seg på å kjøre rullestol - selv om jeg ser på nettet at det krever øvelse. For en balanse og overkropp rullestolbrukere har!
Jeg mener den mentale siden av det å bruke rullestol. Enn så lenge er det for meg å gi seg, kaste inn håndkledet, miste alt håp om å gå på to bein. Å sitte i rullestol er å gi etter, erkjenne at jeg ikke klarer meg selv.
Det er selvfølgelig bare tull. Du mister ikke mental makt av å sitte i rullestol eller å ha ett bein eller en arm eller en kropp som ikke virker. Hvis du klarer den overgangen, klarer du alt. Du får makt til å definere hva som er viktig i livet. Jeg så et bilde av en svømmer med ett bein, en hai hadde spist det andre.
- For en kul fyr! tenkte jeg.
Ikke bare hadde han klart overgangen, han levde godt med ett bein. Det var nesten slik at jeg tenkte: hva skal man egentlig med to?
Men for å komme dit, må man øve. Jeg øver - og gleder meg over hver fremgang, enten det er å skille plommen i egget fra hvitten, hakke grønnsaker, rake grus, holde balansen, gå noen skritt, se veien med begge øynene eller svelge kameler. Med trening lar de seg svelge. Jeg klarer ikke å se mørkt på livet om jeg prøver en gang. "All we see is possibility," for å si det med slagordet fra den amerikanske Perkins School for the Blind.
Nå søker jeg NAV om rullestol, lett og håndterbar. Det er en vei til det nye livet, mitt nye liv. Min mann og jeg diskuterer om balansen har blitt bedre, eller om det er min evne til å håndtere manglende balanse som har bedret seg. Her kan vi tillate oss å være uenige. Det spiller ingen rolle hva den andre synes.
I egyptisk - og senere gresk og romersk - mytologi finnes Fugl Føniks som et symbol på gjenfødelsen. Professor Humlesnurr i bøkene om Harry Potter har føniksfuglen Vulcan på sitt kontor. Jeg er ferdig med å brenne. Ut fra tilintetgjørelsen er ravnen første steg, men med rullestol og fornyede krefter er jeg en Fugl Føniks.
Ettersom tiden gikk skjønte jeg at dette ikke ville gå - bokstavelig talt. Kan en natterevn som blir leid av en annen ravn, ha noe som helst autoritet? Jeg så for meg situasjonen: Sjanglende og i gul refleksvest skulle jeg lekse opp for ustøe ungdommer i festhumør. I don´t think so.
Det måtte en rulllestol til. Da kunne jeg bruke kreftene på å se og snakke. Dessuten; ingen slår en dame med gul refleksvest i rullestol. Kanskje til og med det ville gi kred å bevege seg ut på hjul?
- Jeg øver, sa jeg til mannen min da vi gikk en testtur med lånt stol.
Da mener jeg ikke rent fysisk øve seg på å kjøre rullestol - selv om jeg ser på nettet at det krever øvelse. For en balanse og overkropp rullestolbrukere har!
Jeg mener den mentale siden av det å bruke rullestol. Enn så lenge er det for meg å gi seg, kaste inn håndkledet, miste alt håp om å gå på to bein. Å sitte i rullestol er å gi etter, erkjenne at jeg ikke klarer meg selv.
Det er selvfølgelig bare tull. Du mister ikke mental makt av å sitte i rullestol eller å ha ett bein eller en arm eller en kropp som ikke virker. Hvis du klarer den overgangen, klarer du alt. Du får makt til å definere hva som er viktig i livet. Jeg så et bilde av en svømmer med ett bein, en hai hadde spist det andre.
- For en kul fyr! tenkte jeg.
Ikke bare hadde han klart overgangen, han levde godt med ett bein. Det var nesten slik at jeg tenkte: hva skal man egentlig med to?
Men for å komme dit, må man øve. Jeg øver - og gleder meg over hver fremgang, enten det er å skille plommen i egget fra hvitten, hakke grønnsaker, rake grus, holde balansen, gå noen skritt, se veien med begge øynene eller svelge kameler. Med trening lar de seg svelge. Jeg klarer ikke å se mørkt på livet om jeg prøver en gang. "All we see is possibility," for å si det med slagordet fra den amerikanske Perkins School for the Blind.
Nå søker jeg NAV om rullestol, lett og håndterbar. Det er en vei til det nye livet, mitt nye liv. Min mann og jeg diskuterer om balansen har blitt bedre, eller om det er min evne til å håndtere manglende balanse som har bedret seg. Her kan vi tillate oss å være uenige. Det spiller ingen rolle hva den andre synes.
I egyptisk - og senere gresk og romersk - mytologi finnes Fugl Føniks som et symbol på gjenfødelsen. Professor Humlesnurr i bøkene om Harry Potter har føniksfuglen Vulcan på sitt kontor. Jeg er ferdig med å brenne. Ut fra tilintetgjørelsen er ravnen første steg, men med rullestol og fornyede krefter er jeg en Fugl Føniks.
mandag 6. mai 2013
Clash of the Titans
De har ikke sjans.
Jeg ligger på kne og gjør staudebedet klart til en ny sommer. Der - klemt mellom offensive og rotsterke rosestorkenebb (Geranium macrorrhizum) og hvite, tilsynelatende uskyldige perleevigblomst (Anaphalis margaritacea) - står noen purpurfargede alunrot (Heuchera sanguinea). Jeg kan se at de har enda mindre plass enn i fjor til sine delikate strå med intenst rosa små blomster.
Bak bøkehekken lurer naboens gule fagerfredløs (Lysimachia punctata). Denne stauden er klin umulige å bli kvitt til tross for alle hagebøkers forsikringer om det motsatte. Den formerer seg gjennom rotskudd og blomstrer så heftig sommeren gjennom at de narrer godtroende og litt late hageeiere til å tro at de er noe. Å luke dem vekk kan du bare glemme, de er verre enn skvalderkål og må graves opp og fjernes.
Jeg funderer over om jeg kan hjelpe alunroten. Da må jeg sette stikkspaden i skuddene til staudene til høyre og venstre og sette opp naboen mot sin fagerfredløs.
- Å stelle planter er som barneoppdragelse, sier min kyndige søster mens motorsagen putrer. - Du må ikke la plantene bestemme. Du er sjefen.
Hagearbeid minner ikke bare om barneoppdragelse, men oppdragelse generelt. I forrige uke var jeg i møte med min nye saksbehandler i NAV. Nå nærmer jeg meg et slags 4-års jubileum for slag - og da nærmer systemet seg en grense.
Misforstå meg rett, tonen var gemyttlig og jeg skjønner behovet for et fasitsvar. Alle vil helst ha en utvetydig prognose, vite hva som må gjøres og se meg i jobb på en bestemt dato. Jeg og!
Men er det en ting jeg har lært disse årene, er det at fasitsvar ikke finnes. Jeg fikk en absurd følelse av at møtet utviklet seg til en voksenopplæring i slag. Du kan godt kalle det oppdragelse. Det må være umulig for en frisk og rask person å sette seg inn i hva det vil si ikke å ha balanse, å forstå at dette ikke handler om muskler eller vilje.
Jeg har ennå ikke bestemt meg for hva jeg skal gjøre med alunroten; hjelpe den til å overleve, la naturen gå sin gang eller erstatte den med bronseblad (Rodgersia aesculifolia) som er mye større og sterkere enn storkenebb og perleevigblomst. Det er jo aldri noen garanti for at ikke heucheraen slår tilbake eller bronseblad ikke liker seg i solsteika. Alt står og faller med hva slags sommer det blir.
Jeg ligger på kne og gjør staudebedet klart til en ny sommer. Der - klemt mellom offensive og rotsterke rosestorkenebb (Geranium macrorrhizum) og hvite, tilsynelatende uskyldige perleevigblomst (Anaphalis margaritacea) - står noen purpurfargede alunrot (Heuchera sanguinea). Jeg kan se at de har enda mindre plass enn i fjor til sine delikate strå med intenst rosa små blomster.
Bak bøkehekken lurer naboens gule fagerfredløs (Lysimachia punctata). Denne stauden er klin umulige å bli kvitt til tross for alle hagebøkers forsikringer om det motsatte. Den formerer seg gjennom rotskudd og blomstrer så heftig sommeren gjennom at de narrer godtroende og litt late hageeiere til å tro at de er noe. Å luke dem vekk kan du bare glemme, de er verre enn skvalderkål og må graves opp og fjernes.
Jeg funderer over om jeg kan hjelpe alunroten. Da må jeg sette stikkspaden i skuddene til staudene til høyre og venstre og sette opp naboen mot sin fagerfredløs.
- Å stelle planter er som barneoppdragelse, sier min kyndige søster mens motorsagen putrer. - Du må ikke la plantene bestemme. Du er sjefen.
Hagearbeid minner ikke bare om barneoppdragelse, men oppdragelse generelt. I forrige uke var jeg i møte med min nye saksbehandler i NAV. Nå nærmer jeg meg et slags 4-års jubileum for slag - og da nærmer systemet seg en grense.
Misforstå meg rett, tonen var gemyttlig og jeg skjønner behovet for et fasitsvar. Alle vil helst ha en utvetydig prognose, vite hva som må gjøres og se meg i jobb på en bestemt dato. Jeg og!
Men er det en ting jeg har lært disse årene, er det at fasitsvar ikke finnes. Jeg fikk en absurd følelse av at møtet utviklet seg til en voksenopplæring i slag. Du kan godt kalle det oppdragelse. Det må være umulig for en frisk og rask person å sette seg inn i hva det vil si ikke å ha balanse, å forstå at dette ikke handler om muskler eller vilje.
Jeg har ennå ikke bestemt meg for hva jeg skal gjøre med alunroten; hjelpe den til å overleve, la naturen gå sin gang eller erstatte den med bronseblad (Rodgersia aesculifolia) som er mye større og sterkere enn storkenebb og perleevigblomst. Det er jo aldri noen garanti for at ikke heucheraen slår tilbake eller bronseblad ikke liker seg i solsteika. Alt står og faller med hva slags sommer det blir.
fredag 26. april 2013
Korreksjon
Det begynner å gå fortere i svingene.
Ikke nok med at jeg i et anfall av "hjelpsomhet" skylte min datters øyelinse ned i vasken. Irritasjon, i motsetning til linser, kommer fortere til overflaten, så også latter. Min mor og jeg hørte nyheter på radio om en ulv observert "på vei mot samfunnshuset". Vi lo i fem minutter ved tanken på hva ulven skulle der.
Og det tyske firmaet som jeg omtalte i forrige post heter selvsagt OttoBock. Jeg har ringt til NAV om rullestol. Skjemaveldet fikk jeg hjelp med, heldigvis. Så nå står jeg i kø. Snillisme har blitt et skjellsord, men det finnes mange snille mennesker. Det er som om de merker at her trengs det hjelp. Og hjelpen finnes - den henger ofte på at jeg klarer å se den.
Ikke nok med at jeg i et anfall av "hjelpsomhet" skylte min datters øyelinse ned i vasken. Irritasjon, i motsetning til linser, kommer fortere til overflaten, så også latter. Min mor og jeg hørte nyheter på radio om en ulv observert "på vei mot samfunnshuset". Vi lo i fem minutter ved tanken på hva ulven skulle der.
Og det tyske firmaet som jeg omtalte i forrige post heter selvsagt OttoBock. Jeg har ringt til NAV om rullestol. Skjemaveldet fikk jeg hjelp med, heldigvis. Så nå står jeg i kø. Snillisme har blitt et skjellsord, men det finnes mange snille mennesker. Det er som om de merker at her trengs det hjelp. Og hjelpen finnes - den henger ofte på at jeg klarer å se den.
onsdag 17. april 2013
På hjul
Det er naboens skyld.
Et uskyldig spørsmål om byvandring kastet meg inn i en lang refleksjon rundt rullestol.
Det er bare å innse at fire år med slag betydelig har begrenset min aksjonsradius. Manglende balanse og skralt syn har gjort det umulig å kjøre bil og vanskelig å bevege seg. Jeg er stadig oppglødd over det jeg kaller kvantesprang, men selv mine nærmeste har problemer med å se fremgangen.
OK, da. Rullestol.
Jeg gikk online. Den ene stolen var verre enn den andre. Ikke nok med at de så stygge ut, de fikk meg til å se ut som jeg var 150 år, trist og syk. Det kan jeg ikke. Har ikke kommet meg ut av sumpen for å dette tilbake uti.
Så kom jeg over et rugby-lag i rullestol. De karene ville jeg ikke gått i veien for. Såvidt jeg husker fra Sunnaas sykehus var gutta i stol livsfarlige. De kom trillende lydløst og i full fart.
- Må´kke tro damer (pent omskrevet) er noe problem, sa en fyr i rullestol og smilte fra øre til øre.
At han hadde draget, kom ikke overraskende på meg. For et pågangsmot. Jeg surfet videre og kom til Paralympics og rullestol-stunts. For en kroppsbeherskelse! Jeg grøsset over folk i rullestol på skate-ramper (au!) og så andre forsere fortauskanter og kanter.
Nå har jeg ingen illusjon om at jeg skal bli så uredd og sterk. Men jeg vil ha en rullestol som sier "faen". Må jeg sitte i stol for å utvide aksjonsradiusen, så må jeg. Den skal være kul og lett - så lett at jeg kan drasse den med meg helt selv og så kul at de som ikke trenger stol vil bli misunnelige.
Det var da jeg kom over firmaet OttoBeck. Med tysk presisjon har de laget hippe rullestoler i hvilken farge som helst. Men der mest interessante var hva de skrev om sin virksomhet.
- Din helse er der viktigste du har. (...) Tilpasset medisinsk teknolgi gir mennesker livskvalitet. Målet: sikkerhet, selvtillit og normalitet. Utfordring: Maksimal personlig bevegelsesfrihet. (...)
De definerer seg som et selskap som "hjelper folk som er tvunget til å håndtere uforståelige traumer".
- Følelser er en del av vårt daglige arbeid. Sosial intelligens, medfølelse og respekt for hva det vil si å være menneske i en vanskelig situasjon er nøkkelkarakteristikker for OttoBecks ansatte, heter det på hjemmesiden.
Nå tror vel ikke jeg nødvendigvis på fine ord og vendinger, men jeg har lest meg frem til at OttoBeck sponser Paralympics og at noen ihvertfall bruker hode og følelser.
Mine følelser om rullestol er høyst blandet. Jeg vil gjerne ha maks bevegelsesfrihet, men vil ikke at stolen skal kommme i veien for trening. For mine nærmeste kan det være en lettelse, og det teller jo.
Men noen ensfarget "usynlig" stol kommer ikke på tale. De sponses av NAV. Da får jeg bruke opp jul og bursdag og jul og bursdag inn i evigheten. Eldrebølgen kommer - så vi blir nok bare flere som må sitte i stol. Jeg skal gjøre alt jeg kan for at bytrilling blir det nye. Da kan du bare være glad for at du ikke har bein å stole på.
Et uskyldig spørsmål om byvandring kastet meg inn i en lang refleksjon rundt rullestol.
Det er bare å innse at fire år med slag betydelig har begrenset min aksjonsradius. Manglende balanse og skralt syn har gjort det umulig å kjøre bil og vanskelig å bevege seg. Jeg er stadig oppglødd over det jeg kaller kvantesprang, men selv mine nærmeste har problemer med å se fremgangen.
OK, da. Rullestol.
Jeg gikk online. Den ene stolen var verre enn den andre. Ikke nok med at de så stygge ut, de fikk meg til å se ut som jeg var 150 år, trist og syk. Det kan jeg ikke. Har ikke kommet meg ut av sumpen for å dette tilbake uti.
Så kom jeg over et rugby-lag i rullestol. De karene ville jeg ikke gått i veien for. Såvidt jeg husker fra Sunnaas sykehus var gutta i stol livsfarlige. De kom trillende lydløst og i full fart.
- Må´kke tro damer (pent omskrevet) er noe problem, sa en fyr i rullestol og smilte fra øre til øre.
At han hadde draget, kom ikke overraskende på meg. For et pågangsmot. Jeg surfet videre og kom til Paralympics og rullestol-stunts. For en kroppsbeherskelse! Jeg grøsset over folk i rullestol på skate-ramper (au!) og så andre forsere fortauskanter og kanter.
Nå har jeg ingen illusjon om at jeg skal bli så uredd og sterk. Men jeg vil ha en rullestol som sier "faen". Må jeg sitte i stol for å utvide aksjonsradiusen, så må jeg. Den skal være kul og lett - så lett at jeg kan drasse den med meg helt selv og så kul at de som ikke trenger stol vil bli misunnelige.
Det var da jeg kom over firmaet OttoBeck. Med tysk presisjon har de laget hippe rullestoler i hvilken farge som helst. Men der mest interessante var hva de skrev om sin virksomhet.
- Din helse er der viktigste du har. (...) Tilpasset medisinsk teknolgi gir mennesker livskvalitet. Målet: sikkerhet, selvtillit og normalitet. Utfordring: Maksimal personlig bevegelsesfrihet. (...)
De definerer seg som et selskap som "hjelper folk som er tvunget til å håndtere uforståelige traumer".
- Følelser er en del av vårt daglige arbeid. Sosial intelligens, medfølelse og respekt for hva det vil si å være menneske i en vanskelig situasjon er nøkkelkarakteristikker for OttoBecks ansatte, heter det på hjemmesiden.
Nå tror vel ikke jeg nødvendigvis på fine ord og vendinger, men jeg har lest meg frem til at OttoBeck sponser Paralympics og at noen ihvertfall bruker hode og følelser.
Mine følelser om rullestol er høyst blandet. Jeg vil gjerne ha maks bevegelsesfrihet, men vil ikke at stolen skal kommme i veien for trening. For mine nærmeste kan det være en lettelse, og det teller jo.
Men noen ensfarget "usynlig" stol kommer ikke på tale. De sponses av NAV. Da får jeg bruke opp jul og bursdag og jul og bursdag inn i evigheten. Eldrebølgen kommer - så vi blir nok bare flere som må sitte i stol. Jeg skal gjøre alt jeg kan for at bytrilling blir det nye. Da kan du bare være glad for at du ikke har bein å stole på.
tirsdag 9. april 2013
Erfaringsmessig
Erfaring utvider - og begrenser.
Ikke noe sted har jeg opplevd det så tydelig som i "Historien om Pi". Boken av Yann Martel fra 2001 er en gjenfortelling av hvordan en gutt vokser opp i en dyrehage i India og overlever et forlis i en redningsbåt sammen med en tiger.
Han og tigeren skylles i land i Mexico etter 227 dager. For godt til å være sant, sier du?
Ja, det var akkurat det representantene for det japanske rederiet sa da de besøkte gutten på sykehuset. De nektet å tro guttens historie. Han fant dermed en ny, som de kunne akseptere. Den stemte med det de visste fra før.
Er det ikke ofte slik at vi er ute etter forklaringer vi har fra før?
Erfaring utvider vår horisont, men den kan like gjerne begrense oss, gjøre det umulig å tenke nytt. Jeg lo rått da naboen foreslo byvandring. Da må jeg sitte i rullestol. Det vil jeg ikke, men jeg er god til å spise lunsj, sa jeg.
Da hun var gått, begynte jeg å tråle nettet for en hipp rullestol. Balansen min er fremdeles så dårlig at geg ikke kan gå lenger enn rundt kvartalet i flatt og forutsigbart terreng. Og 16. mai skal jeg ravne. Det er kanskje litt optimistisk. Jeg kjenner at jeg er i ferd med å endre synet på rullestol. Behovet for den varer jo ikke nødvendigvis evig.
Slik er det med all erfaring - den skifter og skifter igjen avhengig hva slags situasjon vi befinner oss i. Det fysiologiske legger en sterk føring for vår mentale tilstand. Har du små barn, vil deres behov og hverdag påvirke deg. Vi vet mye om hva det vil si å være baby, smårolling, barn, tenåring og ung voksen.
Jeg tror livet fortsetter med ulike faser, men at de ikke lenger er knyttet til alder, men erfaring. Erfaring er ikke noe du velger, men noe som skjer med deg. Jeg merker hvordan min hjerneblødning har gjort meg "eldre", og jeg ser at mine nærmeste også har vært nødt til å tilpasse seg.
"Ikke bekymre deg," lød meldingen fra 14-åringen på en ukes utveksling i Nederland. 17-åringen føyer meg, men har sine hemmeligheter. Selv mannen min lever videre i sitt liv. Slik forholder vi oss hver på vårt vis til den nye virkeligheten.
Overgangene er mer glidende etter hvert som vi blir eldre. Jeg ser folk på alle kanter som pådrar seg nye erfaringer - det er bare å vente og se hva de kommer ut med.
- Hver alder har sin sjarm, sier faren min som begynner å bli en godt voksen mann.
Jeg kan godt se at han også har sine sorger og bekymringer. Men vi må velge å se lyst på livet. Det finnes alltid en neste sving.
Ikke noe sted har jeg opplevd det så tydelig som i "Historien om Pi". Boken av Yann Martel fra 2001 er en gjenfortelling av hvordan en gutt vokser opp i en dyrehage i India og overlever et forlis i en redningsbåt sammen med en tiger.
Han og tigeren skylles i land i Mexico etter 227 dager. For godt til å være sant, sier du?
Ja, det var akkurat det representantene for det japanske rederiet sa da de besøkte gutten på sykehuset. De nektet å tro guttens historie. Han fant dermed en ny, som de kunne akseptere. Den stemte med det de visste fra før.
Er det ikke ofte slik at vi er ute etter forklaringer vi har fra før?
Erfaring utvider vår horisont, men den kan like gjerne begrense oss, gjøre det umulig å tenke nytt. Jeg lo rått da naboen foreslo byvandring. Da må jeg sitte i rullestol. Det vil jeg ikke, men jeg er god til å spise lunsj, sa jeg.
Da hun var gått, begynte jeg å tråle nettet for en hipp rullestol. Balansen min er fremdeles så dårlig at geg ikke kan gå lenger enn rundt kvartalet i flatt og forutsigbart terreng. Og 16. mai skal jeg ravne. Det er kanskje litt optimistisk. Jeg kjenner at jeg er i ferd med å endre synet på rullestol. Behovet for den varer jo ikke nødvendigvis evig.
Slik er det med all erfaring - den skifter og skifter igjen avhengig hva slags situasjon vi befinner oss i. Det fysiologiske legger en sterk føring for vår mentale tilstand. Har du små barn, vil deres behov og hverdag påvirke deg. Vi vet mye om hva det vil si å være baby, smårolling, barn, tenåring og ung voksen.
Jeg tror livet fortsetter med ulike faser, men at de ikke lenger er knyttet til alder, men erfaring. Erfaring er ikke noe du velger, men noe som skjer med deg. Jeg merker hvordan min hjerneblødning har gjort meg "eldre", og jeg ser at mine nærmeste også har vært nødt til å tilpasse seg.
"Ikke bekymre deg," lød meldingen fra 14-åringen på en ukes utveksling i Nederland. 17-åringen føyer meg, men har sine hemmeligheter. Selv mannen min lever videre i sitt liv. Slik forholder vi oss hver på vårt vis til den nye virkeligheten.
Overgangene er mer glidende etter hvert som vi blir eldre. Jeg ser folk på alle kanter som pådrar seg nye erfaringer - det er bare å vente og se hva de kommer ut med.
- Hver alder har sin sjarm, sier faren min som begynner å bli en godt voksen mann.
Jeg kan godt se at han også har sine sorger og bekymringer. Men vi må velge å se lyst på livet. Det finnes alltid en neste sving.
torsdag 4. april 2013
I NAVs hender
Hver gang vi hører om NAV i nyhetene er det forbundet med snusk og svindel. For meg har de vært en redning.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke gikk til NAV med lette skritt. Det kom innkalling til et informasjonsmøte da jeg hadde vært sykemeldt i ett år - og jeg var verken arbeidsfør eller forsto omfanget av rehabilitering etter hjerneblødning. Hode og kropp var ikke på parti, jeg gråt som et pisket skinn - og nå, tre år senere, begynner jeg å se at dette fortsatt vil ta tid.
I juni går jeg inn i mitt siste år med såkalte arbeidsavklaringspenger, og jobb slik jeg kjenner det synes fortsatt umulig. Det er kanskje derfor jeg irriterer meg (for det kan jeg i tiltagende grad) over all negetivt fokusert presseomtale. Det er som om NAV ikke kan nevnes uten samtidig å trekke frem internt rot, treg saksgang eller ekstern svindel.
NAV er det tapende lag - uansett. Det gjør dem så lette å ta. Og det gjør alle.
Nå er det ikke noen stolthet over å være klient hos NAV - kanskje med unntak blant pensjonister, småbarnsforeldre eller i helt spesielle miljøer. Faktum er at regulær trygd utgjør noe sånt som 2/3 av NAVs budsjett. Jeg tror mange av oss andre har gått i grøfta og kjemper hver dag for å komme seg ut av den eller for å finne fotfeste i en ny tilværelse. Etter presseomtalen å dømme er vi skurker hele gjengen. Og skurker finnes naturligvis, men jeg nekter å tro at det er mange som bruker sin kreativitet på å lure NAV.
Tenk hvor viktig NAV er på veien til et nytt liv. De skal bidra til at folk finner seg selv, finner veien gjennom en sorg over at livet ikke ble slik de hadde trodd og ikke minst hjelpe folk til å finne en ny økonomisk platform.
Tenk om NAV kunne profilere noen glade kunder og noen ansatte med positive perspektiver på den jobben de gjør.
Jeg lever på penger fra NAV, men er ikke mindre verdt av den grunn. Skaden som følge av hjerneblødning lærer meg noe hver eneste dag - både om meg, mine nærmeste og de jeg møter. Det er sjelden noen sier nei til å hjelpe. De fleste er derimot glade for å kunne være til hjelp.
- Kan ikke jeg få skjære opp kjøttet ditt, sa min sidemann under et middagsselskap. - Da gjør du meg glad. Å få være til hjelp er en gave.
Han kom med boken "The Happiness Hypothesis" av Jonathan Haidt. Den amerikanske psykologen går gjennom ulike veier til lykke i livet. Hans konklusjon er gode nyheter for alle som er en del av NAV. All kamp om goder og ressurser til tross - mennesker er sosiale skapninger som dypest sett ønsker å være del av noe større. Derfor higer vi etter kjærlighet, forpliktelser og det å gjøre noe meningsfylt.
Tenk å få noen i NAV til å fortelle oss hva som gjør dem lykkelige på jobben. Det kunne vi lære noe av.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke gikk til NAV med lette skritt. Det kom innkalling til et informasjonsmøte da jeg hadde vært sykemeldt i ett år - og jeg var verken arbeidsfør eller forsto omfanget av rehabilitering etter hjerneblødning. Hode og kropp var ikke på parti, jeg gråt som et pisket skinn - og nå, tre år senere, begynner jeg å se at dette fortsatt vil ta tid.
I juni går jeg inn i mitt siste år med såkalte arbeidsavklaringspenger, og jobb slik jeg kjenner det synes fortsatt umulig. Det er kanskje derfor jeg irriterer meg (for det kan jeg i tiltagende grad) over all negetivt fokusert presseomtale. Det er som om NAV ikke kan nevnes uten samtidig å trekke frem internt rot, treg saksgang eller ekstern svindel.
NAV er det tapende lag - uansett. Det gjør dem så lette å ta. Og det gjør alle.
Nå er det ikke noen stolthet over å være klient hos NAV - kanskje med unntak blant pensjonister, småbarnsforeldre eller i helt spesielle miljøer. Faktum er at regulær trygd utgjør noe sånt som 2/3 av NAVs budsjett. Jeg tror mange av oss andre har gått i grøfta og kjemper hver dag for å komme seg ut av den eller for å finne fotfeste i en ny tilværelse. Etter presseomtalen å dømme er vi skurker hele gjengen. Og skurker finnes naturligvis, men jeg nekter å tro at det er mange som bruker sin kreativitet på å lure NAV.
Tenk hvor viktig NAV er på veien til et nytt liv. De skal bidra til at folk finner seg selv, finner veien gjennom en sorg over at livet ikke ble slik de hadde trodd og ikke minst hjelpe folk til å finne en ny økonomisk platform.
Tenk om NAV kunne profilere noen glade kunder og noen ansatte med positive perspektiver på den jobben de gjør.
Jeg lever på penger fra NAV, men er ikke mindre verdt av den grunn. Skaden som følge av hjerneblødning lærer meg noe hver eneste dag - både om meg, mine nærmeste og de jeg møter. Det er sjelden noen sier nei til å hjelpe. De fleste er derimot glade for å kunne være til hjelp.
- Kan ikke jeg få skjære opp kjøttet ditt, sa min sidemann under et middagsselskap. - Da gjør du meg glad. Å få være til hjelp er en gave.
Han kom med boken "The Happiness Hypothesis" av Jonathan Haidt. Den amerikanske psykologen går gjennom ulike veier til lykke i livet. Hans konklusjon er gode nyheter for alle som er en del av NAV. All kamp om goder og ressurser til tross - mennesker er sosiale skapninger som dypest sett ønsker å være del av noe større. Derfor higer vi etter kjærlighet, forpliktelser og det å gjøre noe meningsfylt.
Tenk å få noen i NAV til å fortelle oss hva som gjør dem lykkelige på jobben. Det kunne vi lære noe av.
Abonner på:
Innlegg (Atom)