Hold fokus

Jeg bare VIL bli frisk. Det gjelder bare ikke å prøve for mye.

- Se hardt. Se mykt, sier synsterapeuten.
- Se smalt. Se bredt, sier treneren.
Jeg har prøvd for smalt, for hardt. Nå begynner jobben med å vide seg ut.
Til å begynne med forstår man ikke hvor syk man er og fortsetter som om ingenting er hendt. Gradvis går det opp for en at fokus må forandres. Men det er først da en begynner å bli friskere.
I forrige uke ble det for mye trening. Beina ble helt skjelvne og jeg gråt bare ved tanken på at livet ikke blir som før og på hva det koster de omkring meg. Da tåler jeg ikke medisinsk realisme eller "stakkars-deg". Det eneste jeg trenger er å bli tatt på alvor og få en usentimental oppstrammer. Da må jeg ta meg i nakkeskinnet, hvile og tenke på hvor heldig jeg faktisk er. For det er jeg.
Ja, litt uflaks, men jeg har mennesket meg i behold og det bare vokser. Samtidig har jeg mennesker rundt meg som følger med. Musklene er der - de har bare mistet evnen tik å kommunisere med hodet. Det kommer.
Troen på endring til det bedre er det som holder alle oppe. Hvis den ryker, ryker alt. Det er ikke minst historien om trafikkskadde Yngve og hans eks.kone en indikasjon på (P2 bokomtale ons 21. sept. 2011). Kona hans må etterhvert ha mistet troen på bedring, og følt at hun måtte velge ham eller seg og ungene. Ingen kan klandre henne for å ha gjort et valg. Hun skal leve med det.
La oss se det i øynene: Det er ikke alle som tåler en slik belastning som kronisk sykdom hos partneren er. Og selv de som gjør det, må få tid og rom for seg selv. Det tvinger frem en ny toleranse hos alle. Endring hos én gjelder for alle. Å tro at endringen kun gjelder for en uheldig person, er i beste fall naivt.
Jeg som kanskje er en slags Yngve, kan ikke fri meg for å tenke at det kunne vært meg, fraskilt på sykehjemmet. At jeg ikke går rett ned i knestående etter et slikt innslag, tar jeg som et godt tegn. Jeg håper for Yngves skyld at han ikke ser sin egen situasjon. Tenk selv på hvordan selvtilliten krymper når kroppen ikke funker, legg til en skilsmisse og det er jaggu bare trass igjen. Den kommer man til gjengjeld langt med.
Jeg har gjort to viktige oppdagelser mens jeg har vært syk: ikke bare må jeg fortsette å være meg og leve med utstrakt hånd, jeg må la andre gjøre sine valg. Det høres kanskje banalt ut, men livet krever sin mann og sin kvinne. Lett er det ikke - uansett hvilke valg man tar.
Det gjelder å holde fokus. Sykdom tar tid. Noen ganger er utfallet ikke til å leve med. Takk og lov for nevropsykologen fra Sunnaas sykehus. Hun avsluttet bokomtalen i Ekko med å gi håp. Håpet er avgjørende når det butter mot.

September 2011