Ut av boksen

Jeg vokser og forandrer meg, nesten som i en kafkaesk metamorfose.

Nå er det ikke slik at jeg våkner en dag og er en stor bille. Det er som et langdrygt og smertefullt hamskifte. Hvem jeg blir, vet jeg ikke ennå.
I natt våknet jeg (i seg selv merkelig for en som aldri har våknet om natten før) og tenkte på bokser i glass. Det er som man bruker livet på å vokse seg inn i det man tror er en passende boks, så begynner det å vokse ut ting som ikke passer i boksen. Da må man enten kappe av seg vingene eller den ekstra armen, eller sprenge seg ut av boksen.
Plutselig gikk det opp for meg at vi alle sitter i hver vår boks, i hver vår prosess. Det er ikke bare meg som gjennomgår en forvandling, min er bare mer åpenbar og tilsyelatende mer dramatisk - for meg. Disse prosessene pågår hele tiden, for alle, i ulikt tempo. Er det best om ting går sakte eller fort?
For meg har endringene, sett i ettertid, kommet i brå kast. Livet river oss med i sin retning, og jeg ble liggende å tenke på om jeg egentlig har noen innflytelse på hvilken vei det går.
Livet er som en farse eller en gresk tragedie, hvor de mest grufulle ting skjer og ingen kan gjøre noe for å stoppe kaskaden av destruktive hendelser. Det er nesten som å være prisgitt et slags mønster.
En venn fortalte meg at han opplevde at nedturer i livet avler mistro hos andre. Ikke bare tviler en på seg selv, andre begynner å tvile - nesten som de tror nedturer er smittsomt. Hvis man skal ha suksess, må man omgi seg med de suksessrike, ikke de som "er nedi med hånda".
Jeg bladde nylig i en bok om ondskap. Det åpenbart onde er det lett å distansere seg fra. Når en fyr går bananas i en politisk ungdomsleir, er det åpenbart at han fortjener vår forakt. Når ondskapen blir liten og daglligdags er det lett å forveksle den med en slags tankeløshet. Det er utrolig hva folk tillater seg når de tror seg usett eller de er den sterke part.
Jeg unnskylder det ikke, men det blir veldig åpenbart at de sitter dypt i sin egen boks, overbevist om at ulykken ikke kan ramme dem. Livet er endring. Livet er motstand. Det er en ulykke i seg selv, å sitte fast i boksen. Ingen endring skjer uten at den har ringvirkninger. Å slippe andre inn er en måte å overleve på.

September 2011