«Jeg er overrasket over hva det innebærer ikke lenger å bli oppfattet som A4. Skeivt tryne, dårlig syn og hørsel og manglende balanse er i beste fall eksentrisk. Mest tankevekkende av alt er at jeg verken er den første eller siste som gjennomgår en livsendring, at folk gjør det hele tiden av mange forskjellige årsaker. Det eneste jeg vet er at alt går over.»

mandag 5. september 2011

Verden krymper

Jeg sykler! Til butikken, til legen, på cafe, møter kjente og ukjente. Det gjør meg også smertelig klar over nye begrensninger.

Sykkelen har gitt meg en helt annen aksjonsradius og frihet - samtidig har det gjort meg oppmerksom på hvor liten min verden er blitt.
Vi snakket om det - om avstander og min verden kontra Cs verden. Før var vi sammen om alt. Nå kan jeg finne fremmede underbukser og ikke høre alt som blir sagt. Det er en utfordring at det oppstår nye gap. For en som er vant til oversikt og kontroll, er overgangen stor. Jeg spør meg om vi kan overleve at min verden er så liten og Cs så stor.
Å komme seg gjennom en livskrise er en prosess som tar tid, krefter og vilje. Som menneske må du gjennom en innskrumpning før du igjen kan rette ryggen og vokse opp på ny. Jeg merker også at min kapasitet og delvis interesse for den store verden ikke er der. Jeg er glad for alle små turer og ekspedisjoner til hagen og nærbutikken. Kanskje kommer kapasiteten tilbake. Kanskje ikke. Nå takker jeg nei til alt jeg ikke orker, før sa jeg ja til alt. Det er også læring og en form for beskyttelse. Hjerneblødningen
har rystet meg langt inn i sjelen, og jeg må bare akseptere at det tar tid å komme seg.
Det må alle som står rundt også, men samtidig kan det ikke forlanges av noen. De må selv finnne ut om de orker en slik funksjon. Å forholde seg til noensom er til bry er også en gave, en mulighet til vekst og selverkjennelse.
At jeg nå tenker over størrelsen på verden er faktisk et skritt fremover! Jeg har lært at det ligger en skjult nedtur i så godt som alle oppturer.
Men vondt er det - selv om jeg på mange vis er heldig. OK, så går jeg dårlig, men tenke kan jeg. Alt er intakt rundt meg. Mine omgivelser er nærmest en lykke-klisje. Og jeg vil klare å leve videre med meg og mine nærmeste, selv om det fordrer uendelig tålmodighet og fokus fra alle. Lykken ligger inni og ikke utenpå.
Jeg husker da min farmor døde, og min far filosoferte over sin smerte selv om hun var gammel og egentlig klar for å slippe taket. Han følte smerte selv om livet hans nesten var som før. Når jeg blir redd, prøver jeg å tenke på det verste som kunne skje - at jeg blir sittende alene igjen.
Selv det kunne jeg levd med, selv om jeg antagelig hadde utviklet både nebb og klør. Når tanken jobber mot meg, følger jeg min yngste datters råd: Ikke tenk på det triste, da får du bare en synkende følelse i magen. Tenk på alt det fine i livet ditt. Det er det vi må holde fast ved.

September 2011

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Takk for at du kommenterer! Jeg svarer så raskt jeg klarer. - Ane