Tilbake til latteren

Det er mulig en god latter forlenger livet. Latter er ihvertfall et tegn på overskudd.

Jeg har alltid vært en glad person som har ledd av tullete ting. Ufrivillig komikk er det beste jeg vet. Ingenting morer meg mer enn folk som sklir på glatta. Søsteren min og jeg kunne le intenst og lydløst over at vi begge lo med vibrende nesebor. C og jeg har skrattet mye sammen, selv av mitt hastekeisersnitt som liknet skurken Jaws fra "James Bond".
De siste par årene har latteren satt seg fast i halsen. Jeg har tenkt at livet ikke er noe å le av. Det har hvilt et dypt alvor over meg
Da min gamle venninnne IL besøkte meg på Sunnaas sykehus for to år siden, hadde hun ett mål:
- Å få deg til å le.
- Klarte du det?
- Ja. Da du sølte is.
Det var nok en ganske desperat latter, en latter ispedd mye sorg over at jeg i det hele måtte søle. Jeg kan ikke engang huske det, Mye søl har det blitt, så mye at min yngste automatisk sender meg fire servietter om gangen.
Endelig er det i ferd med å snu; jeg søler mindre og ler mer - og det er ikke noe man kan bestemme seg for. Jeg har forsøkt å tidfeste endringen. Sølingen er det umulig å si noe om. En dag var jeg bare veldig tørr på leppene, og serviettten var helt hvit.
Kan latteren ha kommet i sommer? I Y&Ps bryllup på Inderøya sent i august? Da C kommenterte at en outrert person vi så på film var LA-utgaven av en bekjent? Eller da min far satte seg på en tomat uten å merke det? For ikke kan snakke om min mors lakoniske kommentar om at han neppe hadde ledd av det - ennå...
Latter er et uttrykk for glede, en sans for det absurde og et tegn på overskudd. Det er kjemi og muskukatur, det er følelser og timing. Ikke noe er mer befriende og forsonende enn en god, gammeldags latterkrampe. Det er en overlevelsestrategi og et tegn på at man er på vei i riktig retning.
Latteren kommer ikke helt av seg selv. Jeg tror det er riktig å si at det å le er noe som må øves på, nesten som en muskel. Det gjelder å vite når tiden er inne til å trene - og hvile. Noen ganger kan man bare ikke. Jeg tror min tid er nå.

September 2011