En av dem

I Dachau under 2. verdenskrig ble alle fangene strippet for klær, hår, smykker, rettigheter - og tidsperspektiv. Så ille er det ikke å bli syk.

Men det å miste kontrollen svir.
For kontrollen mister du. På ubestemt tid. I sykdom og ikke minst i fangenskap.
Enkelte satt 10-12 år i konsentrasjonsleiren i Dachau sør i Tyskland. Jøder og de som opponerte mot Hitler, ble satt inn så tidlig som i 1933 i det som ble modell for alle de tyske leirene. Fra 1935 var det en arbeidsleir for alle slags folk. Så ble det bare verre og verre - og stadig nye fangegrupper kom til. På det verste, under krigsårene, var det 60 000 mennesker som nesten ikke fikk mat, ble tvunget til arbeid og til dels ble pint og plaget. Det kunne bo 1600 mann i brakkene ment for 250 personer.
Det som gjorde sterkest inntrykk da jeg besøkte museet og leiren i 2011, var et brev skrevet av en tysk komiker til kona mens han satt der. Han skrev utelukkende om glade, lyse minner, om FØR katastrofen, før han ble ribbet for alt.
Det fikk meg til å gråte. Jeg kjente meg så veldig igjen i det å forenekte den virkeligheten man har havnet i; i å ønske seg tilbake til den man var FØR. Blir man noensinne den samme, tenkte jeg der jeg satt i lånt rullestol.
Viktor Frankl (1905-1997) var nevrolog og psykiater i Wien før krigen. Østerrikeren var også jødisk. Derfor havnet han i konsentrasjonsleir, deriblant Theresienstadt, Auswitz og Dachau. Etter krigen skrev han boka "Man´s Search for Meaning". Å lese den om igjen var uunngåelig etter besøket i Dachau. Unødig å si; jeg leste med en helt annen innsikt.
Frankl beskriver ekstrem lidelse. Håpet er det som holder mennesket oppe. En ting er sykdom som rammer vilkårlig og når man minst venter det. Det er ingen som vil deg vondt. I konsentrasjonsleiren hersket ondskap. Der var mennesker som ikke så og anerkjente lidelsen blant sine medmennesker. Så ille var det at allierte soldater henrettet minst 15 av SS-vaktene i Dachau da de overtok leiren 29. april 1945.
Likevel fant Frankl mening i lidelsen og apatien ide tre årene fangenskapet varte. Han betegner seg som en født optimist og skriver i forordet at boken ikke handler om lidelse, men om offer og ukjentes død. Han skrev boken for å motvirke desperasjon og gi håp.
- En mann kan venne seg til alt, men spør oss ikke hvordan, skriver han og siterer en medfange som insisterer på ikke å være redd.
Men når en medfange begynte å røyke sine egne sigaretter, istedet for å gjemme dem til byttehandler, visste de andre at håpet var ute. Da gjensto bare døden.
Vi blir aldri den samme. Tiden går. Erfaringene kommer. Livet blir et annet - ikke nødvendigvis verre, bare annerledes. Frankl mistet sin kone i Holocaust. Han giftet seg på nytt i 1947 og fikk et barn - barnebarn, oldebarn... Livet gikk videre slik det alltid gjør.
Jeg er ikke alene om å leve i håpet. Det rareste er at jeg tar til takke med mindre og mindre. Nå kan jeg le av all utvendighet. Jeg håper akkurat det varer. Skjønt jeg har ettertrykkelig lært at ingenting varer, annet enn hva jeg er og hva de rundt meg tåler. Det er ikke småtterier.

Oktober 2011