Begrenset ressurs

Norge går så det griner. Er empati en begrenset ressurs?

Vi vet at det ikke står på noe når det gjelder oppfølgingen av de stakkars ungdommene som overlevde Utøya med skader - fysiske som psykiske. Mange har vært og er på sykehus. Aldri har Oslo universitetssykehus fungert bedre. Rehab-sykehuset Sunnaas på Nesodden er fullt av overlevere. Slik må det være.
Men det finnes en skjult kostnad. Nå skal vi ta igjen for det tapte. Noen får ikke hjelp fordi andre får. Det sier seg selv at budsjettene slår sprekker. Bare ved enkeltavdelinger på sykehusene rykehundretalls ut av operasjonskøen.
- Vi forventer eksplosjon på ventelistene, sa en lege til meg.
Jeg er heldig. Jeg skal ikke opereres, bare tiden kan lege mine sår. Og sykehuset har heller ikke tid, så jeg henvises til en privat øyelege. Da får jeg i det minste den samme legen hver gang.
- Det er nok en god investering, føyde dagens lege til da jeg fortalte om jevnlige - og dyre - besøk hos ortoptist og optiker som vet mye om opptrening av synet.
Systemet er likt for alle - dersom du kan betale og tenke og er opptatt av å bli frisk finnes det kanskje alternativer.
Min erfaring med helsevesenet - offentlig og privat - er at det meste går bra når du har en enkel og forutsigbar plage; brekker armen eller får en kjent kreftform. Men når det kreves en sammensatt og langvarig oppfølging, bør du enten kunne ta ansvaret selv eller ha noen som elsker deg til å gjøre det.
Medisinsk realisme finnes det mye av. Det står folk, med eller uten kompetanse, i kø for å fortelle deg hva du må innfinne deg med. Takk, men det skal jeg klare å finne ut helt av meg selv. Det jeg trenger å vite er hvilke muligheter som finnes! Jeg trenger oppmuntring og empati, at noen ser hva jeg driver med og hva det koster meg og ikke minst de rundt meg. Med tid vil det gjenoppstå en ny likevekt. Men livet blir ikke som før.
Det samme gjelder alle de som er berørt av tragedien på Utøya. At justisministeren har brukt mer enn to måneder på å konkludere med at ikke alt fungerte 22. juli er tankevekkende. Svaret handler ikke om enkel politikk, om sosialisme og konservatisme, eller om justisministeren skal gå eller bli. Alle på campingplassen skjønte at her gjaldt det å trå til. Ingen skal innbille meg at de var politisk på linje.
Når det kommer frem at mange er drept det siste kvarteret før pågripelsen, er det lett å forstå de etterlattes frustrasjon, eller kanskje forbannelse.
Ingen kunne tenke seg at det fantes en slik gærning. Derfor var man heller ikke forberedt.
Det er forandring i et nøtteskall: den kommer når man minst venter det og i en annen form enn man tror.
Politikerne hadde håpet at 22. juli-massakren ville avføde tidenes valgdeltakelse. Not so. Alle gode intensjoner om intens oppfølging av AUF'ere, skaper smerte og sorg andre steder. Jeg tror ikke penger er løsningen, men personer med evne og vilje til empati. Slikt kan man ikke lage systemer for dessverre. Takk og lov for de som skjønte at tiden var inne til å gjøre noe.
Nå er det gjort nye, store oljefunn, renta er rekordlav, boligprisene stiger og Norge synes uberørt av finanskrisen som herjer andre steder. Men empatien kommer kun i blaff. Jada, vi gråter en stund. Men hvor lenge orker vi andres sorg - over en uønsket skilsmisse, et tap, en sykdom... Livet går videre. Mennesker har ikke utholdenheten til å stå i det når det ikke handler om dem selv. Livet er for travelt. Derfor må vi ordne opp selv. Den generelle hjelpen har jeg ikke tro på.