Ta tid

Resten av familien ser på et slott. Jeg venter i bilen; innser at jeg tar for lang tid og håper på bedre tider.

Slik kan det jo ikke fortsette. Jeg er i ferd med å bevege meg fra å være hun raske, langbeinte til å være hun treige, langbeinte.
- Nyt det, sier min livserfarne trener.
- Nyt fremgangen. Det kommer til å ta tid. Du skal på nytt automatisere alt du før tok som en selvfølge. Og husk hva jeg har sagt: etter en fysisk fremgang er det ikke uvanlig med en mental smell. Du innser hva du har hatt og hva du har mistet.
Ja. Hva har jeg hatt er egentlig helt uinteressant. Jeg har det ikke lenger. Kommer jeg til å savne løping og svett sykling? Nei. Det er hvilket fokus og hvilke muligheter som kommer istedet som er viktig.
Min treners fingre holder og balanserer en mobiltelefon.
- Egentlig er dette en komplisert øvelse. Beskjeden begynner i hodet, går gjennom hals og arm, ut til fingrene som holder mobilen. For meg lett, for deg
vanskelig, utdyper han.
Mitt perspektiv er helt skrudd. Det har fått meg til å innse hvor tett sammenvevet det psykiske og fysiske er. Jeg er overbevist om at en bedring må skje parallelt - og det er ikke til komme fra at jeg sliter mest med humørsvingningene. På én runde rundt vannet (3 km) kan jeg skifte humør fire ganger, fra gråt til begeistring. Men jeg blir alltid glad av fysisk aktivitet, såfremt jeg ikke blir utslitt.
Fire ting har gjort meg oppesen denne høstferieuka.
For det første tid med familien. Jeg pleier ikke å sammenlikne meg med den nylig avdøde Steve Jobs. Han trodde på å følge sine instinkter. Men også han prioritete beinhardt mens han var syk. Han brukte tiden på de aller nærmeste.
Jeg har skjønt at min motstand mot hjelpemidler først og fremst ligger hos meg. Jeg er meg for dem - med eller uten hjul. Derfor har jeg aksepert å bli trillet i rullestol - når det er nødvendig. En upgrade for C i den forstand at han ikke blir helt utslitt og kommer foran i køen, men jeg må innrømme at rullestol føles som en downgrade. At jeg likevel går med det, oppleves som en seier.
En britisk legevenn mente at det tar inntil syv år å komme seg etter slag. Ja. I verste fall har jeg fem år igjen...
Men han sa også at leger vet lite om hjernens selvhelende evne. I 1980 døde nesten alle etter et hjerteinfarkt, nå dør kun tre prosent. Det gir noen nye perspektiver på hjerneslag.
Poeten Tomas Transtrømer fikk slag for 20 år siden. Denne uken ble han tildelt Nobelprisen i litteratur. Han har "presence" tross sykdpmmen og ser kul ut med stokk. Kan han, kan jeg.
Håpet om noe bedre er kanskje menneskets viktigste drivkraft.