Høy og mørk

Litt mer gråhåret og lut enn for to og et halvt år siden, men det går mot høy og mørk.

Det er mange som sier at dette går bra. Selv er jeg bare tidvis sikker. Høy og mørk, kanskje, men på en annen måte enn før.
Livet jekker deg ned. Mens jeg før var en langbeint siameser som tok skjærer, er jeg nå en norsk skogkatt som har kreket seg hjem etter en vinternatt. Jeg mangler et øre og har blitt skjeløyd, og er i grunn glad for å ligge på sofaen og få mat på skål. Men siameseren ligger på lur.
IL har sagt at hun vil insistere på rynkekrem. Høyresiden av ansiktet har begynt å se ut som folk. C tok et bilde sist helg der jeg så mitt eget ansikt.
Optikeren og synsterapeuten ser at høyre øye beveger seg bredere. Kiropraktoren forlanger at jeg står med samlede ben når jeg gjør koordinasjonsøvelser. W bare smiler og ber om 30 pushups og balansering. Min far masserer og sier at hvis jeg vil gå, så må jeg gå. H tar meg med på tur og spanderer te. Min mor kjører og sier at alt kommer med tiden.
Det viktigste tross alt er jentene. Vel går de sine egne veier, slik de ville gjort uansett. Mors gode råd preller av. Men de kryper inn under dyna om morgenen, slik de gjorde før. Det varmer meg usigelig.
Jeg må tenke tilbake til hvordan ting var før, da høyhælte sko, korte skjørt, sminke, symmetrisk ansikt, løpeturer, sykling, runder med bikkja, hagestell, hurtiglesing og klar stemme var en naturlig del av meg.
Noe er på vei tilbake; men jeg vet ikke helt hva. Først og fremst ordenssansen - eller kanskje en glede over å gjenerobre eget hjem. Verden blir større for hver dag. Jeg støvsugde under trappa i kjelleren. Det tok meg en halv dag. Liggende. Jeg gikk gjennom smykkeskrinet; parret jentenes øredobber og skilte sammenfiltrede kjeder. Det tok også laaang tid.
Deretter gikk jeg løs på kontoret. Her fant jeg regninger og inkassovarsler; betalt og ubetalt; selvangivelser og brev fra NAV og forsikringsselskap; journalutskrifter, treningsinstrukser og info om slag. Stakkars C! Nå har jeg holdt på i over en uke, har knust ett glass og er ennå ikke ferdig.
I drøyt to år har jeg vært fullstendig inkompetent, ganske trist og til liten nytte. C har vært alt; gjort alt. Endelig begynner humøret å stabilisere seg. Eller som min mor sa så treffende - og ganske humoristisk egentlig :
- Du er ihvertfall ikke blitt avhengig av piller!
Nei. Men jeg har grått. Mye. Heldigvis er det lenger mellom toktene. Akkurat nå tror jeg at jeg har grått for siste gang... Men det har jeg neppe.
Tårer i seg selv er ikke noe å skammme seg for. De bærer bud om lidelse - og kanskje om selvinnsikt. Jeg tror det er sunt å gråte. Tårer er som en sikkerhetsventil, Når trykket blir for høyt, presses de ut, enten man liker det eller ikke.
Det å bli glad er noe man må lære seg - på nytt og på nytt. Psykiateren Viktor Frankl (se forrige bloggpost) skriver etter sine tre år i konsentrasjonsleir:
- "Frihet" gjentok vi for oss selv, og likevel kunne vi ikke fatte det. Vi hadde sagt dette ordet så ofte i løpet av disse årene at det haddde mistet sin mening. (...) Vi hadde alle mistet evnen til å være glad og litt etter litt måtte vi lære det på ny.
Jeg kjenner meg igjen i Frankls ord. Det er som jeg ikke kan tro at det kommer gode tider etter dette. Heldigvis har jeg vært ute en vinternatt før. Det oppstår en ny likevekt. Jeg må ta tilbake plassen min og bli høy og mørk, eller ihvertfall gråsprengt. Det kan jeg leve med.

Oktober 2011