Annerledeslandet

Allerede i passkontrollen var det klart. Der var det en egen kø for "Diplomats and Wheelchairs".

På Sicilia glante alle. I USA fortrekker ingen en mine av det som ikke er A4 - med mindre de er barn som ikke vet bedre. Men også her må du ta din plass. Så lenge du er munnrapp eller har annet å vise til, er det "business as usual". Da får jeg heller bære over med at jeg fra tid til annen blir "rullestol". De vanskelige følelsene er inni meg og ikke lett å få øye på for andre.
Jeg var spent på om USA ville vise seg fra en annen side når jeg satt i rullestol, men nei. De skuer deg ikke på hjulene, men på det som sitter i stolen. USA er verdens mest mangfoldige land. Hit kommer all slags folk. De har hatt presidenter som Franklin D. Roosevelt og John F. Kennedy som begge hadde personlig erfaring med sykdom og handikap. Presidentkandidat John McCain kunne ikke løfte armene etter en kræsjlanding og fangenskap under Vietnam-krigen.
"Live Free and Die" kan du lese langs motorveiene trafikkkert av motorsyklister med halve hjelmer, t-skjorte og shorts! Gærninger! sett med skandinaviske øyne. Gærninger! sett med mine øyne. På den annen side: Dette er et mye hardere samfunn enn det norske.
USA har "det beste og det verste" for å si det med min svigerbestemors ord. Er ulykken ute, kan du like godt dø - eller akseptere din skjebne og snu den til din fordel. De er overalt, de som har vært nødt til å forme livet rundt et annet utgangspunkt. De finnes nok hjemme også, vi ser dem bare ikke. Eller de har muligheten til å gjøre seg usynlige.
Å reise er å utsette seg for andres blikk, men det er også å se seg selv i et annet lys. Hjemme finner du fasitsvar. Du lærer deg til å unngå situasjoner. Du ser deg i speilet uten å se. Hjemme ser ikke jeg mine skeivheter. Men de åpenbarer seg her. Fremdeles kjenner jeg meg ikke helt igjen i speilet.
Å gå ned - og opp igjen - gir anseelse i det amerikanske samfunn. De har tillit til alder og erfaring. Jeg har lurt på om vissheten om at man er sin egen lykkes smed, også tvinger frem en solidaritet mellom mennnesker. Nå er det deg, i morgen kan det være meg. Det er ingen hjelp å få av det offentlige. Derfor må folk holde sammen. Jeg har sett slagrammede og andre "raringer" jobbe med å samle sammen handlevogner, pakke matvarer i poser og vente på bussen. Men her er også blinde advokater, Helen Keller og Franklin D, Roosevelt. Det handler ikke bare om penger.
- Du må be om hjelp, vet du. Bare gjennom å akseptere sin avhengighet, kan man bli uavhengig, sier hun vi bor hos. - Ikke bruk tiden din på alt som tar fem ganger så lang tid som før. Spør meg. Det tar meg sekunder å gjøre det du bruker en halv dag på. Gå heller en tur i hagen, les en bok eller ta deg tid til å sitte i en stol. Når jeg bryter sammen, sier mannen min til ungene "nå må dere være snille mot mamma". Så går alt over etter en stund.
Avhengighet er ikke svakhet, det er menneskelighet. Det er derfor vi har egne køer.