Gjensyn

I går så jeg bladene på en eføy detaljert fra flere meters hold med begge øynene. Jeg ser verden med nye øyne.

Jeg har vært nærsynt det meste av livet. Slag har gjort meg dobbeltsynt og ubalansert. Nå, etter tre år, begynner det å gå opp for meg hvor viktig synet er.
Syn er en forutsetning for nesten alt, og de fleste av oss tar det som en selvfølge. Derfor er det gledelig at det begynner å virke igjen - og at jeg bygger en ny verden rundt det jeg kan se.
Bevegelse, oppdagelse, utvikling - mye drives av synet. Du blir rett og slett usikker av ikke å kunne se hva som foregår i dine nærmeste omgivelser. Sviktende øyne tar mye krefter, det gjør holdningen lut og vanskelig å løfte hodet. Ørene kommer først. Da bøyer du automatisk ryggen - og blir ustø. Jeg kunne ikke lenger kaste et blikk på speeedometeret for å se hvor fort C kjørte, ei heller se hva han leste og skrev, ikke gjøre vindushopping, se folk på gata, koste smuler på gulvet osv. Nå skjønte jeg hvorfor mitt svaksynte barn ryddet rommet med en rask håndbevegelse over pulten og ned i søpla. Det er faktisk enklere enn å rydde selv om noe går tapt i farten.
Syn er også en drivkraft for nysgjerrigheten. Jeg tror jeg leste et sted at 80 prosent av sanseinntrykkene som får spedbarn til å krabbe og gå kommer gjennom synet. Jeg kjenner hvordan blikket får meg til å rette meg opp og tenke på holdning. Da kommer også balansen. Så enten må jeg lære meg til å leve med syn på ett øye - eller så må jeg fortsette å trene mitt høyre. Som den optimist jeg er, velger jeg det siste.
Jeg er ikke den første eller siste som eventuelt må klare seg med syn på ett øye. Da kan man t.o.m. kjøre bil. Sakte. Siden jeg både har hatt og stokk og briller, blir det helt greit, det også.
Det gjør det selvfølgelig lettere å sette ørene først (yeah, radio!) og trimmer hukommelsen. Du må faktisk huske hvor du gjør av ting - å la blikket sveipe over rommet er ikke nok. Lesing tar tid, det betyr at andre må lese. Heldigvis er jeg en som lærer med ørene! Det skjønte jeg etter en eksamen da vi fikk noe jeg ikke hadde lest og jeg klarte meg bra likevel. Det hjalp jo at jeg likte foreleser Kjell Heggelund som fikk Henrik Wergeland til å skinne.
Fra å ha et øye som stirret rett frem og måtte ha konstant oppmerksomhet med enten fukt eller teip har jeg nå et øye som klarer å lukke seg når jeg vasker håret og som kan være uten lodd til å lukke øyet i perioder. Det er fremgang. Derfor kan jeg være optimist.
Jeg ser konturene av et nytt liv der jeg er mer i midten. Kan hende må jeg fortsatt ha hjelp. Kan hende går det saktere enn før. Men jeg er med.