Justeringer

Jeg har gitt opp egg med rennende plomme. Nå bestiller jeg omelett.

For en amerikansk frokost er alt lov, fra asketisk yoghurt naturell og sunn kornblanding til tjukke pannekaker som har sugd seg fulle av sirup, og blødende rødt kjøtt og fritert tilbehør. Etter å ha prøvd det meste har jeg havnet på western omelett. Den beste så langt har jeg fått hos Martha´s i Ellsworth, Maine: ikke hardstekt og med smeltet ost. Sammen med stekte poteter var det nok til både frokost og lunsj... Men best av alt: spist sakte og veloverveid sølte jeg ikke og ble god og mett.
- Good job, mom! sa servitøren med et anerkjennende smil mot min tomme tallerken som også hadde vært okkupert av to pannekaker.
Jeg smilte også - fordi jeg hadde tatt min tid og tatt lærdom. Deretter gikk jeg sakte ut i bilen uten et fnugg av dårlig samvittighet.
Jeg lærer. Vi lærer. Å leve i det, med det. Justere og justere.
Når vi hører Jan Grønli lese romanen til Herman Melville om kaptein Ahab (eller Akab som du kan lese i en nyere oversettelse) og hans jakt på den hvite hvalen Moby Dick, tenker jeg at den vansirede Ahab og jeg har felles trekk. Vi er begge merket av livet, splintret men ikke døde, men jeg deler ikke hans ønske om hevn. Samtidig kjenner jeg en beundring for hans evne til å innrette seg. Han har boret et hull til beinet som er erstattet av et spisst hvalbein og holder seg fast i en stålkant for ikke å gå overende når sjøen rundt seilskuta er på det villeste. Maken til trass!
Mine justeringer er ikke i nærheten av kaptein Ahabs. Jeg spiser omelett og ligger unna rennende egg. Jeg bestiller mat som kommer i biter, går korte avstander, sørger for at jeg i minst mulig grad er seint ute, legger meg ned, har god tid og sitter med rett rygg. Jeg har lært meg å huske hvor øyeloddet er og ikke minst går jeg aldri ut uten ekstra teip. Justeringene er ikke bare av det praktiske slaget, men omfatter livsanskuelse og estetikk.
Forleden så jeg en skisse til en bro av arkitekten Gaudi. Det er ikke så lenge siden jeg så et av husene hans i Barcelona, uten å skjønne en dritt, bare tenke at dette var rart. Jøss, tenkte jeg nå, det er jo meg. Broen hadde noen rette og noen mer organiske linjer, nesten som avdekkede lårbein. Det interessante var at han hadde fått det krummmede skjelettet til å fremstå som broens sterkeste punkt. Jeg har begynt å se meg selv som en slags " bionic woman" der de skadede stedene er de sterkeste. ("The Bionic Woman" var en tv-serie for tenåringer da jeg bodde i USA på 1970-tallet. En hardt skadet kvinne får superkroppsdeler og blir, selvsagt, en heltinnne.)
Det er en vending på 180 grader. Jeg har vært inne på det før, men jeg registrerer en dragning mot kontraster og finner en symmetri i møtet mellom det perfekte og det vansirede. Perfeksjon kan kjøpes for penger. Men virkelig spennende er det ikke før noen har lagt igjen noe av seg selv.
Vi besøkte en leilighet i går som var perfekt. Kjedelig perfekt, må jeg nesten si. Det var ingenting der som fikk meg til å stusse. Samtidig var vertskapet fulle av de mest fantastiske historier, nesten uten å vite om det selv. Å finne mønstre i eget og andres liv er det mest spennende, uansett om en tar objektivt feil.
- Begravelser er så interessante, sier min mor. - Først da har du fasitsvaret.
Fasitsvaret forandrer seg underveis. Styrker og svakheter bytter plass. Jeg har trodd på egg og bacon. Nå er det omelett som gjelder.