Dobbelt opp

Det første jeg lærte i USA var valgfrihetens tyranni. Deretter lærte jeg ALDRI å bestille forrett.

Det blir bare for mye. Å ta stilling til 20 hyllemeter med dopapir er i meste laget. Jeg trodde det var trygt å velge en bagel fra menyen. Men da skulle du på forhånd vite om du skulle ha kremost? Majones? Sennep? Løk? Agurk? Syltet eller fersk?
I sommer har vi vært i flere matbutikker. De har alt, selv brunost, og gjerne i trippelpakninger. Måtehold er ikke noe slagord, selv om ordfører Bloomberg i New York og plakater på IHOP (International House of Pancakes) tar til orde for å telle kalorier.
Etter å ha bodd i Frankrike var jeg drillet på at middag i det minste var forrett, hovedrett, oster, frukt og kaffe. Litt av hver. I USA lærte jeg fort at en rett var mer enn nok. Glemmer aldri den grillede blekksprut forretten som var nok til hele familien (inkludert to unger som var små). Selv en vanlig sandwich er mer enn jeg klarer å spise. De er overdådige, inneholder alt du kan drømme om og mer til hvis du ønsker det. Eneste fordel er at det aldri er plass til dessert.
I USA ville jeg fort blitt feitere. Her kommer alt i supersize, selv den minste kaffen på Starbucks er kjempediger. Det krever altså en viljestyrke som ikke er sann, for å holde seg noenlunde. I tillegg er bilen det viktigste fremkomstmiddel. Her er få ute og går eller sykler. Det har fått meg til å innse at gleden over å være i bevegelse er en gave. Mange løper selvsagt, men det er et forbigående fenomen. Work-out og løping har et element av tvang. Snart er det ikke tid og ikke alle får det som Barack Obama - at det alltid er noen som vil løpe med deg.
Vi ser på alle de unge og friske kroppene som er intetanende om forfallet som lurer. Slik jeg selv var det. Bare på de 10 årene som er gått siden vi bodde her, synes jeg mange er vesentlig tjukkere. Nå tenker ikke jeg på utseeendet først og fremst, men på alt man utsetter seg for som overvektig. Det handler om smerte - fysisk og psykisk.
Alle aldre har sin sjarm og sine utfordringer. Vi er oss selv hele veien, men i ulik innpakning og med ulike roller å fylle. Overgangene er verst. Overvekt legger sten til byrden.