Et lettelsens sukk

Jeg gruet meg. Tenk at jeg som har elsket å kjøre bil i mer enn 30 år, gruet meg til en enkelt kjøretime.

Jeg som har tatt bilkjøring som en selvfølge, måtte gjennom tester både fysisk og psykisk for å se om tiden var inne til å kjøre bil etter et slag i 2009. De ga ikke et entydig svar - i seg selv bra! - derfor måtte en kjøretime til.
Allerede en time før satt jeg klar i resepsjonen på Sunnaas rehabliteringssykehus. En ergoterapaut skulle være med, Hun var trønder, en voksen dame med nerver av stål åpenbart - og jeg lot min halveis fleip om å feste setebeltet godt, forbli usagt.
Kjørelæreren var en energisk fyr, tipper rundt 40 år, av den snakkesalige typen. Han gikk med raske skritt og var smidig som et ekorn, men utstrålte samtidig en ro som gjør det mulig for nervøse 18-åringer og gamle kjerringer å beholde en viss fatning.
- Kan den fyren ikke holde kjeft, tenkte jeg med blikket stivt festet på veien. Jeg torde verken å blunke eller se på speedometeret. Han hadde ekstra sett med pedaler, så jeg brukte all min konsentrasjon for å holde bilen på veien og samtalen i gang. Det gikk jo trosss alt i nærmere 50 km/t!
Jeg er ganske god til å bløffe. Gudene vet hva jeg sa men jeg fikk med meg at han kom fra Lambertseter i Oslo og sykla til skolen hele vinteren. Som kjørelærer hadde han sett mye eksentrisk bilkjøring, så jeg lot det stå til.
Så tenkte jeg at den lette samtalen var en del av testen, En bilfører må jo kunne holde en samtale igang mens hun kjører bil. Først etterpå kom jeg til å huske på alle de gode samtalene jeg selv har hatt ved rattet.
Min gamle stategi fra da jeg tok lappen i 1984 kom tilbake. Her gjaldt det å passe på seg selv og sin bil og overlate resten til de andre.
Da den korte kjøretimen var over, skjønnte jeg at tiden ikke er inne. Over 50 km/t var jeg helt ubrukelig. En fare for meg selv og andre, rett og slett. Live free and die, du liksom. Pøh! Her gjelder det å holde seg i live.
Oppsummeringen til slutt var enkel. Jeg satt på en stol mot veggen (tilfeldig? neppe). På den andre siden satt lege, kjørelærer, psykolog og ergoterapeut. 4 mot 1, tenklte jeg og tok sats.
- Jeg vet hva dere skal si, sa jeg. Noen triks har man igjen, selv om høyhelte sko og høyde på 180 cm ikke lenger er ett av dem.- Nå skal dere si at jeg ikke får lappen.
Det var helt riktig. Det var det likevel en seier å ha prestert bedre - og ikke være gråtkvalt under oppholdet. Jeg smilte ihvertfall inni meg. Dro et lettelsens sukk, faktisk. Tenkte på alt jeg har lært om syn, kropp, hvile og be om hjelp. Jeg er godt i gang med liv nummer to. Noen ting kan vi ikke forsere, og særlig ikke oss selv.
- Dere pasienter... begynte legen.
- Du mener, vi pasienter, sa jeg. Da tror jeg psykologen lo.
Om ikke annet, fikk jeg ihvertfall irritere lii. Det viktigste er ikke å gi opp håpet, og se parallellen mellomandre og en selv. Jeg får lappen. Når vet ingen. Sunnaas har nok ikke sett meg for siste gang.