I virkeligheten

I går holdt vi vårt første foredreg. Det er et steg tilbake mot virkeligheten.

Noen ganger tenker jeg at det å ha fått slag er som å ha vært på en reise - alene. Jeg har ikke vært i denne virkeligheten. Hvor jeg har vært er ikke godt å si. Jeg har eksistert, men kun det, inni meg selv og mine små sirkler. Verden har vært for stor.
Fra mandag til tirsdag var C og jeg i Nordreisa, en stor kommune i Nord-Troms som grenser mot Finland. Her bor snaut 5000 mennesker. Noen av dem har kjent på livets harde realiteter - og jeg vil tro at enkeltskjebner berører mange, ikke minst de jeg møtte som jobber med helse og omsorg.
- Dere gjør en viktig jobb, skrev en venn som jobber som lege i Tromsø til meg.
Det var en overraskende kommentar for meg. For meg er åpenhet eneste vei ut og tilbake til virkeligheten. Hvis jeg skal være skeiv og skakk resten av livet, javel. Jeg kan jo ikke gjemme meg bort bare fordi jeg har hatt uflaks og fått to tette og en badehette. Jeg har snarere vært heldig og beholdt meg.
Gjennom gjentatte møter med virkeligheten, blir den en del av meg. Det som gledet meg mest på denne turen var møtet med virkeligheten; kanossagangen (i mine øyne) inn i en fullsatt kinosal, snakket om vårt endrede liv, lavt skydekke og snø, flyet som ikke gikk, frokostverten på Scandic Hotell i Tromsø som smurte to skiver og kom med te, innsjekkingsmannen på flyplassen som så meg - og ikke rullestolen, og ikke minst følelsen av å være på jobb med C. Slik kommer jeg nærmere realitetene. Det er ikke alt jeg savner,
Jeg har lært, men det har C også gjort. Han fikser hjemmeliv og jobbliv og holder en hånd over oss alle. Det betyr ikke at vi har funnet et nytt status quo, snarere at vi har avfunnet oss med at endringen er konstant. Livet er en prosess som aldri slutter, ikke for noen, før det er ugjenkallelig over,
Jeg har endelig lært å be om hjelp. Det gjør meg ikke mindre - selv om det henger igjen litt. Som C påpeker, det materialiserer seg som en litt undergravende latter. Den blir nok mindre påfallende etterhvert.
Mitt mål er klarere enn noensinne. Jeg vil tilbake til virkeligheten - på egne premisser, mer kompromissvillig og mindre tolerant. Og jeg er glad for alle som hjelper meg frem.