Return of the Living Dead

Jeg er tre dager på Sunnaas sykehus for om mulig å få tilbake lappen.

Det er mer enn tre år siden jeg var her som fersk slagpasient - og to år siden forrige kjøreevaluering. Da gråt jeg. Det er faktisk et tilbakelagt stadium. Jeg vil ikke si at jeg ler, men jeg har funnet ro nok til at jeg kan glede meg over fint høstvær og nyte utsikten over fjorden. Oslo ligger mye nærmere enn jeg hadde trodd.
Det gjør nok sertifikat for bil også. Kjøring er basert på tillit, tillit til seg selv og andre. Min tillit til meg er i ferd med å komme tilbake. Jeg merker det når jeg kjefter på ungene, når jeg går, når jeg ser og når jeg møter andre. Selv når jeg skriver, kan jeg lene meg tilbake og SE tastaturet.
- Pust, rett deg opp og ta din tid, sier jeg til meg selv når psykologen tar tiden når jeg lager mønstre med klosser eller leser høyt. - Det er mulig hun kan svaret, men jeg kan skrive. Og jeg er verdens beste til å være meg.
Før jeg dro så jeg "Kung Fu Panda" på nytt.
- Dette skal bli interessant, sier en undrende mester Hug-wei etter å ha pekt ut den lett overvektige pandaen Po til å bli den neste dragekrigeren.
Hug-wei har funnet indre ro - derfor kan han gjøre sitt sakte samt med visshet og undring; gi plass til det uventede. Jeg er nærmere en indre ro enn på lenge - og det er godt. Bilkollisjon og flått er for bagateller å regne. Det er interessant å være her igjen.
Noen ganger er det helt greit å feile. Det verste som kan skje på Sunnaas denne gangen er at jeg ikke får kjøre bil. Det har jeg levd med i tre år allerede, og kan ikke kalles en krise.
Det verste med å være her er å se de faste bordene i kantina - med ansatte til høyre og pasienter rundt langbord til venstre. Å se forfallet og de triste menneskene. Ingen rundt mitt lunsjbord smilte eller hilste den første dagen, men representerte hvert sitt tunge univers. Det er åpenbart; sykdom er ikke "gøy". Jeg har stor forståelse for at de som jobber her ikke kan være munreasjonsråd. Det gjør det ikke lettere å få samlet elendigheten og kontrastene på et sted. Alle har sin egen vei å gå - også de til høyre. så setter heldigvis galgenhumoren inn. Det er tillit det står på - tillit til seg selv og tillit til andre. Da trekker selv den tristeste på smilebåndet.
Jeg kan ikke annet enn å trekke et lettelsens sukk over at jeg kun skal være her i tre dager. Om lappen blir resultatet vil tiden vise. Jeg trenger verken psykolog eller lege for å vite at det går fremover. Jeg vet det.