Hjernen er alene

At hjernen er alene skal vi i grunn være glade for. En inngripen der kan gjøre mer skade enn gavn.

Forskere omtaler hjernen som kroppens siste utpost. Det er en grunn til at de rikeste folka i USA headhunter hjerneforskere fra Harvard-universitetet og at den slagrammede hjerneforsker Jill Bolte Taylor har blitt kjent for boken "My Stroke of Insight" og vært en av de hotteste foredragsholderne i USA. Med alder - og den øker - kommer også hjernesykdommene.
Lenge har man trodd at en skadet hjerne ikke lot seg reparere. Nå vet vi bedre. Hjernen har en enestående evne til å reparere seg selv - det gjelder bare å gi den tid.
Erfarne folk vet dette. Jeg er så heldig å kjenne noen slike.
Hjernen er i grunnen enestående. Her genereres tanker, tolkes og reageres med å gi beskjed til kroppen. Det er ikke kroppen som har et hode, men hodet som har en kropp. Samtidig henger de to tett sammen. Jeg bruker all min kraft på kroppen, kan bare snakke, tenke og skrive når alt annet er stille og forutsigbart.
Det er tre år siden jeg fikk slag, men det går ikke en dag uten at jeg oppdager noe nytt ved meg selv. Utviklingen går i rykk og napp og uendelig langsomt. Nå jobber jeg med å automatisere grovmotorikken og tro på balansen. Det kommer. Samtidig utfordrer jeg finmotorikk, ansikt og syn. Og tro det eller ei, men det går fremover.
I siste nummer av Columbia Magazine er det to bidragsytere med nevrologi som fagfelt. De skriver om tanken og hvordan hjernen bearbeider sanseinntrykk. Min erfaring er bare min. Men hva jeg lærer er som en "fast forward". Noe inni meg håper på en "rewind", at livet skal bli som før.
Pussig hvordan livet - og forskningen - er som en spiral. Vi kommer ikke tilbake, men er dømt til å fortsette. Derfor er det så viktig å innse at hjernen er alene. Dens hemmeligheter, og dine, ligger der.