1, 2, 3

Jeg er på Sunnaas sykehus for tredje gang for å få lappen. Hver gang tar det tre dager. Og hver gang synes jeg det er helt pyton. Hvorfor det?

Det er ikke folka sin skyld. Jeg blir tatt godt i mot og møter stor forståelse. Ingen stusser over at jeg sjangler, går med stokker og ser pussig ut. Det er de vant til.
Jeg blir spurt om jeg vil ha hjelp og hentet på rommet, om det er ønskelig. I kantina finnes egne traller for de som ikke kan bære brett. I dusjen er det håndtak og gulvet er ikke glatt. Doen har rekkverk. Ei heller er jeg den første i verden som må peile en ny kurs. Selv terrassen er pusset opp og fylt av blomstrende høststauder, selv om barlinden er gul og død og må skiftes ut,
OK, maten er ikke super, men mettende - og brødet er ferskt. Rommmene er spartanske, men rene og helt fine å sove i. Fellesrommene oser ikke av hjemmekos, men det er å forvente. Smaken er jo som baken og det er ikke sikkert at min definisjon av hjemmekos er "comme il faut" heller.
Likevel: jeg må mobilisere alt jeg har for å orke å være her.
Og jeg må være her om det skal bli noe sertifikat.
Etter slaget for seks år siden har fylkeslegen bestemt at jeg ikke har helse til å kjøre bil. Nå må han eller hun overbevises om at jeg er trafikksikker.
Den første gangen jeg prøvde fikk jeg ikke engang kjøre. Jeg gråt som et pisket skinn, men beslutningen på Sunnaas sykehus var nok riktig. Andre gang fikk jeg kjøre, men strøk likevel. Greit nok. Nu jävlar!
Denne gangen er jeg forberedt, har øvelseskjørt med min stoiske søster (- Jeg slapper av i rompa!)og ikke fullt så stoiske mann (Gisping er ikke lov!) og i tillegg tatt en kjøretime med en erfaren kjørelærer ( - Jeg er aldri redd. Men hvis jeg er redd, er det grunn til det!).
Siden sist har jeg møtt en taxisjåfør med en lam arm og vet at du kan kjøre bil med ett øye og uten samsyn (at øynene ser hvert sitt bilde og ikke samarbeider slik at du kan se i 3D). Kjørelæreren har fortalt om mopedbiler med maxfart 45 km/t og førerkort klassse AM-147. Perfekt for meg!
Så sitter jeg her da, henvist fra fastlegen og prisgitt fagfolka. To dager med venting kan ta luven av den mest iherdige. For her tar førerkortvurdering tre dager.
Jeg kom som avtalt før klokken ti onsdag. Først satt jeg nesten tre timer i fellesrommet og ventet på at rommet skulle bli klart. Riktignok ble jeg "tatt imot" av en sykepleier. Det tok ti minutter. Legen kom ved 14-tiden, tok noen fysiske tester (fingre mot nesen med lukkede øyne, tromming med fingre, vending av hender, tramping med føttter, gange), blodtrykk og samtalte hyggelig med meg. Det tok max en halvtime. Resten av dagen leste jeg en bok, aviser og noen gamle Se&Hør.
Torsdag fikk jeg en halvtime med nevropsykologen før lunsj. Da fikk jeg streke fra 1 til 2 til 3 osv. og fra 1 til A til 2 til B osv. Deretter plasserte jeg metallpinner i tilpassede "nøklehull". Han fant ut at høyre hånd var vesentlig raskere enn sist, men ikke venstre.
Slik går no dagan.
Fredag skal jeg kjøre.
Jeg kan ikke noe for det, men jeg synes dette er bortkastet tid - og penger for sykehuset. Det er selvsagt viktig at man ikke dreper noen med bil. Samtidig er det viktig å bli informert om de mulighetene som finnes. Lykken er ikke førerkort for personbil (klasse B). Jeg trenger ikke å kjøre 100 km/t, men jeg trenger å komme meg til butikken og frakte varene hjem - eller skeie ut med en god kaffe. Om vår, sommer og høst kan jeg sykle. Om vinteren er det kaldt og ofte snø. Da er det bare gærninger som sykler. Bremsene fryser og trynet stivner
Dessuten vil jeg beholde min verdighet og følelse av å være noen. Faktisk tror jeg at jeg insisterer. To dager med ørkesløs venting gjør ikke underverker for selvfølelsen. Rehabilitering handler om å gi mennesker en følelse av mestring på helt nye premisser. Jeg kan ikke være pinlig berørt av at venstrehånden er treig eller at balansen skranter. At høyre øye ikke er som før, er en kjennsgjerning. Førerkortvurdering må handle om å gjøre det beste ut av det - om det så må gå i 45 km/t.