På tur

Det var vårkaldt i Oslo. Slaps og glatt. Inni bilen var det varmt og lunt. Jeg visste jo hvor jeg skulle, men det er alltid med en viss forventning jeg setter meg inn. Alle turer er en reise.

Oslo-taxiene er nesten alltid fulle av historier. Jeg har kjørt med en nordlending med lam arm, en Libanon-veteran, en som nylig hadde mista sin kone, en som levde for barnebarnet og datteren og en med dårlig hørsel
- Ja, det passer jo bra. Jeg snakker ganske utydelig, sa jeg og lo.
Han lo ikke. Jeg tror ikke han hørte hva jeg sa.
Så er det de som ikke sier noen ting - før tredje tur. Da kommer det til gjengjeld mye ut om koner og unger og foreldre med slag, om hager under planlegging og firmaer under avvikling, om lange og harde treningsøkter på sykkel og hvorfor de ikke lenger går på ski.
- Nei, det har jeg vokst fra, sa en godt voksen sjåfør.
Jeg vet at det blir en morsom tur når det er hardrockgitaristen som sitter bak rattet. Vi ler fra jeg sjangler meg inn.
- Dritings ennå? sier han med et flir. Og han vet nok hva han snakker om. Dessuten har han en bror som kunne spise et helt brød i ungdommen og som har blitt gærn. Mora lever ikke lenger - heldigvis.
Jeg har møtt gutter fra ungdomsskolen jeg ikke husker navnet på, min barneskolekompis Bård og kvinnelige sjåfører med latter og livserfaring som lastebilsjåfører. Når noen vil be for meg, slår jeg raust ut med armen og sier ja takk, uansett hvilken religion sjåføren bekjenner seg til.

Dennne sjåføren hadde god tid, kjørte sakte ned Sognsveien, over Smestad-krysset, ned Sørkedalsveien og gjennom Majorstukrysset. Han var fra Afghanistan. Han fortalte at han hadde vært hjemme på ferie. Da hadde vi allerede snakket om hvordan det var å forlate sitt eget land og alt og alle man kjenner, hvilken sorg og utfordring det er å begynne på nytt.
- Vet du hva folk i Afghanistan spør om når jeg snakker om Norge? Med all fred og velstand som er her, lurer de på hvordan folk dør. De tror ikke sine egne ører når jeg sier stress og hjerteinfarkt og kreft. I Afghanistan dør folk av skuddskader, bomber og krig, sier sjåføren rolig.
Etter mer enn 30 år med krig er det kanskje ikke så rart at levealderen ifølge National Geographics er 46 år. I areal er Afghanistan dobbelt så stort som Norge. Grensen til Pakistan er nesten like lang som den norske riksgrensen. England, Frankrike, Russland og USA har prøvd å få landet under kontroll - uten hell. Det har jeg selvfølelig funnet ut etterpå.
Hvis jeg hadde bodd i Afghanistan, skulle jeg vært død for lengst.
Istedet gikk jeg ut av bilen i Sporveisgata. Reisen var slutt.