No fix

Jeg strøk til lappen igjen. Alt var bedre, men ikke godt nok. Og blir det ikke heller.

Ihvertfall om nevropsykologen får rett.
- Det er seks år siden du fikk slag. Og bedre blir det vel neppe, sa han, hvorpå han la til at jeg selvsagt kunne klage til Fylkesmannen og prøve igjen på et eller annet kystsykehus.
Ergoterapeuten la til:
- Det var jo mye du ikke fikk med deg, særlig når du snakket samtidig. Ikke at det oppstod noen farlige situasjoner, men det kunne det jo ha gjort.
- Jeg syntes ikke du viste noen progresjon i løpet av turen heller. Og du kjørte mot et innkjøring forbudt-skilt, kommenterte kjørelæreren.
Legen kunne ikke komme før halv ett, så han var ikke der. Alle tester viste fremgang, men kjøringa var for dårlig. Jeg var stiv i blikket og lite fleksibel. At jeg kjørte for mopedbil-lappen med maxfart 45 km/t (AM-147), spilte ingen rolle. Helsekravene er de samme som for klasse B (personbil).
Sånn er reglene.
Jeg ble lei meg og skuffet. Måtte felle noen selvmedlidende tårer. Nå er jeg mest sint. Sint fordi dette er en vurdering som blir hengende ved meg og som er så lite løsningsorientert. De har fulgt reglene til punkt og prikke.
Det er kanskje urealistisk å be folk om å utøve skjønn. Men jeg tror mer på skjønn enn på regler. En legevenn fortalte om en nabofrue som til stadighet kræsjet når hun skulle inn i garasjen. En annen fortalte om noen som stilltiende kjørte forbi naboens bil i grøfta fordi alle visste at de fyllekjørte og samtidig bodde slik at de var avhengige av bilen. Det hører med til historiene at bilen var borte neste morgen og at nabofruen som kjørte i veggen, aldri mistet lappen. Så drepte de vel ikke noen helller.
Når jeg kjører sakte og heller venter lenger, er det fordi jeg heller ikke vil drepe noen. Egentlig vil jeg bare kjøre til nærbutikken og handle eller kanskje til en lokal kafe når det er vinter og glatt. Tilpasningsdyktighet er noe som kommer med alder og erfaring, tror jeg. Det er derfor min voksne kjørelærer satte meg på tanken om AM-147 istedet for å legge lista til klasse B. Det ville jeg aldri klart - og ikke ville jeg vært komfortabel med det heller.
Jeg ville nok utøvd skjønn og unnlatt å kjøre på dager med tett snødrev eller på ubrøyta veier. Men det er jo ikke noen problemstilling.
At rehabsykehuset Sunnaas praktiserer "three strikes and out" er jo litt overraskende og nytt for meg. Men det er klart, når en slik vurdering krever tre dagers innleggelse, blir det jo dyrt og for alt jeg vet resulterer det i et renn av trafikkusikre folk som meg.
Å kjøre bil er ingen menneskerett, men du verden så praktisk inntil Uber og de førerløse bilene er å regne med. Det kan jo ta sin tid. I mellomtiden får jeg sykle med stivt tryne og livet som innsats. Det skal jo litt til for å drepe noen med sykkel.