I sakte fart

Mine dager i 140 km/t er talte. Men 45 km/t vil jeg kjøre.

Det er max hastighet for en såkalt mopedbil, en nett liten bil med plass til to som er drøyt tre meter lang og halvannen meter bred. Det er bare én hake: jeg må ha lappen først og selv om jeg sykler med strøm i tett trafikk, vræser rundt på gressklipper og traktor, stryker jeg på førerprøver gang på gang. Jeg er ikke oppmerksom nok, sier kjørelæreren på Sunnaas Sykehus.
I Sverige kalles mopedbilene EPA-traktorer og kan kjøres lokalt fra 16 års alder. I Frankrike tror jeg jaggu det holder å være 14 år (hvis ikke også franskforståelsen har gått heden). I Norge må du være 18 år og helst se som en ørn. Klassen kalles AM 147.
Etter 25 år bak rattet har jeg nå tatt min fjerde kjøretime. Det er bare å innse at et slag, dobbeltsyn og syv års bilpause, setter sitt preg på kjøringa. Det kommer seg, men ennå kjører jeg som ei gammal kjerring (eller gubbe for den saks skyld). Kjørelæreren min er fornøyd med mye, men mener kjøringa mi preges av "umotivert fartsendring" og det er bare å innrømme at jeg har lagt til meg en del kjøreuvaner. Dessuten er jeg nok ikke så ydmyk overfor autoriteter lenger.
I Norge må alle over 70 år innom fastlegen for å beholde retten til å kjøre en vanlig bil (klasse B). Mange - og mange med rette - beholder førerkortet i mange år ennå. En venn av meg (lege forøvrig) forteller om en eldre nabofrue som jevnlig kræsjet i garasjeveggen, og alle ungene i gata visste at hun ikke alltid var til å stole på bak rattet. Min mor kom intetanende kjørende inn mot Oslo, og ved Fiskvollbukta der E18 snevrer seg inn til ett felt langs fjorden, kom det en fyr rett mot som hadde forvillet seg inn i feil kjøreretning.
- Ikke så han gammel ut heller, sa min godt voksne mor som fikk kastet bilen til side.
Vi står overfor en eldrebølge og helsevesenet redder stadig flere, hvilket betyr at det vil bli større variasjon blant sjåfører. Det kollektive transportsystemet blir ikke bedre utenfor de store byene. Samtidig er vi bedre vant og forventer å kunne suse rundt etter eget forgodtbefinnende. Å gjøre det vanskeligere å beholde retten til å kjøre bil som tross alt er en drapsmaskin, betyr at det må finnes alternativer.
Mopedbilen er et slikt alternativ. Lavere fart og begrensning på hvor du kan kjøre (som i dag at mopedbiler ikke kan kjøre på motorveier) gjør bilkjøringen mindre farlig, samtidig som det vil gi mange en viss bevegelsesfrihet. Den er viktig også for følelsen av verdighet og uavhengighet. Det ville ikke overraske meg om mange går med på - eller kanskje gjerne vil ha - en begrenset rett til å komme seg fra A til B. Alle godt voksne erfarer at evnene og utferdsstrangen skrumper inn med åra, og vil verken drepe seg selv eller andre.
Jeg er så heldig at jeg kan sykle store deler av året. Men å sykle om vinteren er galskap. Neste vinter når det er glatt, vil jeg kjøre sakte med bil til butikken og til nærmeste buss. Og jeg har allerede forfattet et brev til Fylkeslegen og begynt å spare.

PÅ ØNSKELISTA:  Denne lille franske pickupen er min drøm.  Da kan jeg både handle, kvitte meg med hageavfall og ha plass til en til.  Det holder.