Trå til!

Alle skal sykle. Men ikke alle vil eller kan eller bør.

Sykkelsesongen er i gang. Nå er det lett å sykle nå: varm vind i håret, solbrente armer, kortbukser eller vågalt skjørt, du kommer langt på kort tid, sommerferien står for døren, du kan sykle med noen vinglass innabords og slik kunne jeg fortsette.
Derfor blir jeg irritert over hvor snevert vi definerer sykkel. Den skal jo helst ha to hjul og kanskje drives av elektrisk motor - uansett hvor gammel eller ung du er.
Jeg får "Syklistene", medlemsbladet til Syklistenes Landsforening, jevnlig. Mest plass er viet sykkelen slik vi kjenner den, forbeholdt trente folk på to hjul. De finnes jo, og er i flertall, så det er klart mest plass må gå til dem. Men hvis ALLE skal sykle, må sykkelen defineres videre.
Riktignok har siste nummer av bladet en artikkel om nederlandske Bakfiets, en sykkel med lastekasse foran med tre hjul og elektrisk motor. Jeg fikk tak i en slik i 2010 etter at et slag tok rotta på balansen min. Den veide et tonn, eller ihvertfall 80 kilo, og hadde en motor som ikke var sterk nok til norske motbakker. Etter å ha vælva (ja, med æ) et par ganger og tråkket fire tråkk i slengen etter at motoren kastet inn håndkledet i en bratt bakke, innså jeg at den riktignok var kul, men for meg helt ubrukelig. Norge og Nederland har sikkert mye til felles, men topografien er vidt forskjellig. På flatt land er sikkert Bakfiets fortreffelig.
For alle de som ikke har balanse til en tohjuling, sanseapparat til å ta raske beslutninger og mot til å navigere i til dels tung trafikk, er ikke sykkel et alternativ.
Jeg frykter for eldre folk på (el)sykkel. Balansen svekkes og mye går saktere når du blir eldre, men det er ikke sikkert at det går opp for alle. Faren min måtte dette ned fra trær minst to ganger før han innså at dette var noe de langt over 70 måtte slutte med. Sykling går fort og kræsjing tar liv.
Skader og sykdom, som i mitt tilfelle, gjør at sykling må redefineres. To hjul kan jeg glemme, men tre hjul, elektrisk hjelp og mindre fart gjør at jeg kan komme meg rundt. Og det er viktig både for selvfølelsen og kroppen
Mot kommer med mestring. Jeg nyter godt av å kjenne nærområdet godt og lar meg ikke nødvendigvis skremme av bilister med hastverk. Tuting besvares med at jeg gjør meg så brei som mulig.
Riktignok finnes det de rene autostradaer for syklister her og der. Jeg har selv hatt gleden av å sykle på sykkelfeltet langs Ring 3 og Trondheimsveien fra Sinsen i Oslo. Min ungdoms hjemvei langs Erikstadveien i Vestby kommune er nå full av syklister, for 30 år siden var det ytterst få, selv ikke oss engang. Og sykkelfelt finnes ikke.
Dessuten er det vinter hvert år, i minst fire måneder. Det er noen gærne som sykler hele året, i mørke, på is og snø, med piggdekk, klær for vintervær og livet som innsats. Jeg har prøvd, men det går bare ikke. Selv ikke med piggdekk og mye tøy. Ansiktet fryser til is, fingrene mister følelsen og refleksvest minsker dessverre ikke frykten. Selv november og april er for spesielt interesserte.
Å tro at alle skal sykle hele året, tror jeg ikke er realistisk. Sykkelentisiastene er jeg ikke redd for. De har oppdaget gleden ved å sykle. Ved å utvide definisjonen av sykkel og at all sykling ikke handler om å vinne tid, men glede over bevegelse i trygge omgivelser, er den viktigste (sykkel)veien videre.

I SNEGLEFARTA: Denne sykkelen fikk jeg i oktober 2014. Lav og balansert nok til at jeg kunne finne tilbake til gleden ved å sykle - og ikke minst komme meg rundt helt uavhengig av andre. (Foto: CARL STØRMER/JAZZCODE AS)