Tilbake til start

Rehabilitering er komplisert. Det blir ikke enklere av at "det er sånn det er".

Det var det veilederen sa til meg. Neste rehabiliteringsstopp er sentralbord. Jeg protesterte. La oss stikke fingeren i jorda: når flere 100 mennesker slåss om en jobb i kassa på Kiwi, hva er da sjansen for at en dame på 50 med slurvete uttale får jobb på sentralbord?
Ingen, spør du meg. Men "det er det er sånn det er". Da hjelper det ikke at du har gjort helt andre ting i 20 år, og at du har pådratt deg en helt ny erfaring de siste syv. Det kan virke som om løsningen er å ta tak i det du kan dårlig og evaluere med utgangspunkt i det.
Det er som en venn av meg sier: Jeg har ikke noe imot hvert enkelt lemen, det er lemen i flokk jeg er litt skeptisk til.
Etter syv år utenfor arbeidslivet og med et annet utgangspunkt enn det jeg hadde, skal jeg finne en plass i et trangt arbeidsmarked. Da er en konfrontasjon mellom andres og egne forventninger og krav uunngåelig, i tillegg til det dypt menneskelige at forandring ikke alltid fryder. Vi vet hva vi har, men ikke hva vi får. På sett og vis gror du over i en ny rolle når det oppstår en sykdom eller skade. Etterhvert - og sakte, sakte - ser du deg selv og andre på en ny måte, og andre ser deg og sin rolle i forhold til deg annerledes. Når du forsøker å gå gjennom en endring, påvirker det ikke bare deg selv, men alle rundt deg. Interessant - og utfordrende!
Jeg er sendt fra NAV til en rehabiliteringsbedrift. Stakkars dem å få en person som meg i fanget; ei kjerring som snakker fra levra og som ikke er særlig ydmyk, samtidig som jeg har fått meg en på trynet og er mer var enn før.
De bruker seks ulike fagområder for å finne ut hva du kan duge til: snekker- og malearbeid, vaktmestertjenester, bilmekanikk, resepsjon/sentralbord- og kantinearbeid. For en som ikke lenger har samme kroppsbeherskelse som før, er det mye som blir vanskelig. Snekring når du ikke løfter så godt og ikke treffer en spiker, malearbeid som krever presisjon og godt blikk, vaktmestertjenester som fordrer kjapphet og bilmekanikk som minst stiller krav til teknisk interesse, er kanskje ikke førstevalg. Ei heller sentralbord- og resepsjonsjobbing som innebærer at du i det minste snakker tydelig. Da måtte det bli kantinejobbing for meg som tross alt liker å lage mat.
Derfor har jeg, etter eget ønske, vært utplassert i en kantine. Snakk om realitetsorientering. Jeg er vel kanskje den treigeste og mest ustø kantinearbeider i manns minne. Fornøyd med å vaske salat og pakke inn skiver av chevre-ost i parma-skinke, men livredd for varme ovner, elendig til se hva som mangler i salatbaren og kritisk til alle med slapt håndtrykk.
Men tenke, skrive og lese kan jeg etter drøyt 20 år som journalist, kommentator og forlagsredaktør. Det var kanskje årsaken til at foredraget om livsendring på et kurs i samme bedrift gikk fint. Det er tross alt å spinne videre på noe jeg kan og noe jeg har erfart.
Dette mener jeg er kjernen i all rehabilitering til arbeidslivet. Alt som ikke tar tak i noe folk kan eller liker, eroderer selvtilliten. Og det er selvtilliten som får seg en knekk når det oppstår sykdom eller en skade.
Om det er samfunnøkonomisk lønnsomt, vet ikke jeg. Og jeg har all forståelse for at NAV ønsker å finne rett bås for sine "kunder". Allerede er jeg på overtid hva gjelder arbeidsavklaringspenger (AAP).
Det er denne hangen til én løsning for alle som er vanskelig. Du får ikke selvtillit av å gå på en smell. Rehabilitering handler om å bygge tiltro til egne ferdigheter, eller videreutvikle det som allerede er der. Å tenke ut av boksen er helt nødvendig.
Jeg hadde ikke gått på to bein, om jeg ikke hadde funnet mine egne løsninger og mine egne hjelpere. Jeg er dessverre ikke skrudd sammen slik at jeg kan gjøre ting jeg ikke liker. Det tror jeg få er. Jeg blir bare trassig av at noen vet best for meg.
Det er selvsagt mulig jeg ikke kan ha en fast jobb på full tid. Og jeg må sannsynligvis trene så lenge jeg lever. Men jeg er samtidig ikke i tvil om at det er mye jeg ennå kan gjøre - på mitt vis. Selv.