Vi vet lite om hva hjernen er i stand til. Derfor har jeg meldt meg som forsøkskanin.
"Datatrening og plastisitet etter slag" er forsøksprosjektets tittel. Lovende, synes jeg som har holdt på med ettervirkningene av slag i en fem års tid. Og faktisk relevant for mange ettersom livet er en eneste lang endringsprosess. Det er bare unge folk som tror at livet varer evig og ikke har noen overraskelser i bakhånd. Tro meg, jeg har vært der.
Allerede i MR-maskinen burde jeg skjønt at dette ville bli en reise. Tilfeldigvis ble jeg liggende å høre på en radiodokumentar om den franske flypioneren og forfatteren Antoine Saint-Exupéry (1900-1944). Han var selvfølgelig adelig (hans fulle navn er Antoine Marie Jean-Baptiste Roger, comte de Saint-Exupéry). Det hjelper å være født med god selvfølelse for å leve ut sine lidenskaper. Faren døde av slag før Antoine var fire år, hvilket etterlot mor og fem barn i relativ fattigdom. Det sies at han var oppe i et fly som 12-åring. Han mistet sin to år yngre bror i en alder av 17 år - og var da eneste "mann" i familien.
Militæret og flyvningen ble hans redning. Allerede før 2. verdenskrig var han en suksessrik flyver, og fløy med internasjonal post i Europa, Afrika og Sør-Amerika. Han overlevde et styrt i den egyptiske ørkenen i 1935, men ikke som kampflyver for de allierte under krigen. Viktigst av alt; flyvningen og det å se verden og menneskene utenfra var kanskje Saint-Exupérys viktigste bidrag til oss.
"I have no right, by anything I do or say, to demean a human being in his own eyes. What matters is not what I think of him; it is what he thinks of himself. To undermine a man´s selfrespect is a sin," skriver forfatteren og flypioneren.
Så der lå jeg da, musestille med lukkede øyne i deb trange MR-tunnelen, og lot tankene vandre til et annet liv.
Det var ikke før etterpå jeg fikk skjemaene - et Selvvurderingshefte og ett om Dagliglivets hukommelse. Først ble jeg gretten - for i det første var tema tristhet, pessimisme, mislykkethet, tap av glede, skyldfølelse, å mislike seg selv, følelsen av å bli straffet, selvkritiskhet, selvmordstanker, gråt, rastløshet, tap av interesse, ubesluttsomhet, verdiløshet, tap av energi, endringer i søvnmønster, irritablilitet, endringer i matlysten, konsentrrasjonsvansker, tretthet og utmattelse, samt tap av seksuell interesse. For hvert tema var det fire svaralternativer. De gikk fra galt til verre.
- Tenk om du hadde blitt som en kanin! Kan du ikke krysse av for MER interesse for sex? kommenterte mannen min.
Min mor lo så hun holdt på å dette ut av bilen.
Her snakker vi om en godt voksen dame som ofte skrur på feil plate, tuller med høyre og venstre og ALLTIID glemmer igjen noe eller glemmer hvor hun har lagt nøklene. Dette kunne du nemlig krysse av for i skjemaet om Dagliglivets hukommelse - i tillegg til tema som orientering og gjenkjennelse, kronologi og rutiner, å glemmme hva man har lest eller gjenfortelling av samme historie flere ganger.
Svaralternativene er alt annet enn oppløftende. Ja, jeg vil si det så sterkt at var du ikke deprimert før, så blir du det ihvertfall av å krysse deg gjennom skjemaene.
Nå er ikke slag noe du ønsker deg, men noe godt kommer også ut av det. Det gjelder ikke å fokusere på begrensningene - noen vil det naturligvis være. Løft blikket mot alle de nye opplevelsene du står foran. Depresjon og tårer er en naturlig reaksjon når livet snus på hodet.
Det mest tankevekkende med skjemaene er hva de sier om omverdenens syn på slag og de som skal gjennom det. Ferdig med henne, liksom. Jeg kan nesten høre lyden av hender som klappes mot hverandre etter at man har ordnet opp.
Stakkars, sier blikkene, ikke minst når de treffer familien min. Jeg kunne sagt det samme om dem: Stakkars som ikke vet at livet når som helst kan snus på hodet. At vi ikke kan ta noe for gitt. Og at det gjelder å glede seg hver dag.
Jeg kom i prat med en gammel dame på et venteværelse i går. Etter noen innledende runder kom det frem at hun var en av fem søstre. De hadde blitt foreldreløse da den yngste var ni år og den eldste var 19.
- Vi har alltid holdt sammen, sa damen.
Tenk for en gave midt i tragedien!
Ingen har rett til å gjøre andre mindre. Jeg tror heller ikke at det er hensikten med forskningsprosjektet. Dessverre kan det virke slik.
torsdag 3. april 2014
torsdag 6. februar 2014
Krigersk
Å forstå hvor og hvordan du kan sette premisser er avgjørende. Hva skal til for å komme i posisjon?
Alle offentlig ansatte fastleger vet hva jeg snakker om. Kan de reservere seg mot å henvise til abort - og samtidig gå mot norsk lov og lønnes av det offentlige?
Det er lett å si nei. Vi ønsker oss ikke tilbake til strikkepinner og komiteer som skal avgjøre kvinners skjebne. Og vi vil ikke betale lønn for noen hvis skjønn får slike konsekvenser.
Samtidig: er det ikke fare på ferde hvis enkeltmennesker ikke kan følge sin overbevisning i et offentlig system? Og er det dumt å møte motbør når noen vurderer abort? Det er forskjell på en 15- og en 25-åring. Og livet byr i blant på bonuser der man minst venter det.
Jeg ble svar skyldig da min datter kom hjem, opprørt over at klassen ikke fikk sitte inne og spise mat og gjøre lekser i storefri. Alle argumenter ble tatt i bruk for å overbevise henne om at lærerne hadde retten til å bestemme.
- Men mamma, de prøvde også å overbevise verden om at Nelson Mandela tok feil - og han hadde rett. Hvis jeg skriver et opprop og alle forplikter seg til å følge visse regler, da kan de vel ikke nekte oss å sitte inne, spurte hun.
Tja. Innerst inne tviler jeg på om hun får gjennomslag, men hvis snusfornuften skal ta oss allerede når vi er tenåringer, hva slags Norge får vi da?
Om noen uker skal jeg i et møte med NAV om arbeidsavklaringspenger og uføretrygd.
- Gruer du deg? spurte mannen min, med tanke på tidligere møter der tårene har flommet.
- Nei, sa jeg. - Slaget kan jeg ikke gjøre mer med enn det jeg allerede gjør. Og hvis legen og NAVs vurdering er en annen enn min, kan jeg ikke gjøre annet enn å ta det til etterretning.
Jeg er ikke i posisjon til å sette premisser i forhold til NAV akkurat nå. Men jeg begynner å kommme i posisjon til å akkedere og tøye grenser, og dét oppleves som en seier. Det pussige er at jeg den siste uken har øvd meg på krigerposisjon (en slags saks med en ene foten fremover og den bakerste foten vridd til siden) og knebøy. Det varsler en robusthet og en sårbarhet. Det er jeg sikker på at det også gjør hos fastleger og min datter. Ingen skal ta andres svar for god fisk!
Jeg tviler ikke på den gode intensjonen, på hensynet til andre. Men det å kjenne etter og finne ut hva jeg egentlig synes og gi uttrykk for det, er en bonus - og som min datter sier "det som skiller demokratiet fra et totalitært system".
Sosialmedisiner Per Fugelli maner til ulydighet. Det er lett å lulle seg inn i kosen og nøye seg med å følge reglene. Å være ulydig koster. Ingen vil ha en småstein i skoen. Hvor mange er villige til å være den steinen?
Alle offentlig ansatte fastleger vet hva jeg snakker om. Kan de reservere seg mot å henvise til abort - og samtidig gå mot norsk lov og lønnes av det offentlige?
Det er lett å si nei. Vi ønsker oss ikke tilbake til strikkepinner og komiteer som skal avgjøre kvinners skjebne. Og vi vil ikke betale lønn for noen hvis skjønn får slike konsekvenser.
Samtidig: er det ikke fare på ferde hvis enkeltmennesker ikke kan følge sin overbevisning i et offentlig system? Og er det dumt å møte motbør når noen vurderer abort? Det er forskjell på en 15- og en 25-åring. Og livet byr i blant på bonuser der man minst venter det.
Jeg ble svar skyldig da min datter kom hjem, opprørt over at klassen ikke fikk sitte inne og spise mat og gjøre lekser i storefri. Alle argumenter ble tatt i bruk for å overbevise henne om at lærerne hadde retten til å bestemme.
- Men mamma, de prøvde også å overbevise verden om at Nelson Mandela tok feil - og han hadde rett. Hvis jeg skriver et opprop og alle forplikter seg til å følge visse regler, da kan de vel ikke nekte oss å sitte inne, spurte hun.
Tja. Innerst inne tviler jeg på om hun får gjennomslag, men hvis snusfornuften skal ta oss allerede når vi er tenåringer, hva slags Norge får vi da?
Om noen uker skal jeg i et møte med NAV om arbeidsavklaringspenger og uføretrygd.
- Gruer du deg? spurte mannen min, med tanke på tidligere møter der tårene har flommet.
- Nei, sa jeg. - Slaget kan jeg ikke gjøre mer med enn det jeg allerede gjør. Og hvis legen og NAVs vurdering er en annen enn min, kan jeg ikke gjøre annet enn å ta det til etterretning.
Jeg er ikke i posisjon til å sette premisser i forhold til NAV akkurat nå. Men jeg begynner å kommme i posisjon til å akkedere og tøye grenser, og dét oppleves som en seier. Det pussige er at jeg den siste uken har øvd meg på krigerposisjon (en slags saks med en ene foten fremover og den bakerste foten vridd til siden) og knebøy. Det varsler en robusthet og en sårbarhet. Det er jeg sikker på at det også gjør hos fastleger og min datter. Ingen skal ta andres svar for god fisk!
Jeg tviler ikke på den gode intensjonen, på hensynet til andre. Men det å kjenne etter og finne ut hva jeg egentlig synes og gi uttrykk for det, er en bonus - og som min datter sier "det som skiller demokratiet fra et totalitært system".
Sosialmedisiner Per Fugelli maner til ulydighet. Det er lett å lulle seg inn i kosen og nøye seg med å følge reglene. Å være ulydig koster. Ingen vil ha en småstein i skoen. Hvor mange er villige til å være den steinen?
tirsdag 21. januar 2014
Begrenset varighet
Sorg går ut på dato. Selv for de som rammes av den.
Nå har det gått snart fem år siden jeg fikk slag. Jeg tenker ikke lenger så mye på slaget eller tiden som går. Det er rart hvordan livet sakte dreier seg til å bli et annet. Ikke så å forstå at jeg ikke lenger tenker at det skjer fremskritt, men at de går i så sakte tempo at de er usynlige for andre enn meg.
Det er som overgangen fra vinter til sommer. Til å begynnne med blir dagen noen minuttter lenger - og du merker i grunn ingenting før det plutselig går opp for deg at du har en time og 16 minutter lenger dag. I Bodø er dagen nesten fire timer lenger allerede. Kort dag fortsatt, men det varer ikke lenge! Snart må mørket og kulden gi tapt.
Den danske tenker Søren Kierkegaard blir kreditert for sitatet: "Livet kan bare forstås baklengs, men det må leves forlengs." Jeg har lenger og lenger distanse til endringen i mitt liv. Nå kan jeg begynne å forstå hva den har gjort med meg. Det føles som vår.
Å få slag er som å gå fra 100 til null. Så skal du fatte, og da er du nede i minus 100. Det å fatte og forsone seg er den største jobben jeg har gjort. Først da er du klar til å gå videre. Mange ser slag som et tilbakesteg. Jeg har kommet til at det er en snarvei. Noen spurte meg om jeg ikke ville være slaget foruten. Dårlig balanse, manglende syn og hørsel og sein tale er en dårlig deal, men om jeg vil være foruten innsikten som også følger... Hmmm, det må jeg tenke litt på.
Begge mine barn ble født med stor dramatikk. Da de var små, tror jeg det gjorde meg enda lykkeligere over at de levde og vokste. De gjorde meg til et litt mer ydmykt menneske, et mer fornøyd menneske - klar over at ingenting er en selvfølge. Men det handlet om DEM og mindre om MEG. Jeg kunne legge det bak meg. De lever med det.
Slaget handler om meg. Det er jeg som finner veien rundt og videre. Samtidig har det også konsekvenser for de andre rundt meg. Men det har jeg bare såvidt skrapt i overflaten av. Det handler om dem.
I endringen ligger også en frigjøring og en ny definisjon av lykke. Det er mye jeg ikke lenger bryr meg om, men samtidig kjenner jeg shoppinginstinktet klø og uttrykksbehovet bli mer mangfoldig.
Jeg kjenner en dragning mot levd liv, kunst og mennesker. Jeg ser skjønnhet i andre ting enn før, ikke A4-skjønnhet, ikke perfeksjon, men i nødvendighet og tilpasning; sopp som tærer på en stamme, lys som skifter fokus, kontrasten mellom det temmede og det ville, andres løsninger og det bevisste slurv.
Jeg har satt ned foten for en del valg i livet, men holder beinhardt på noen få. Pragmatisk og kompromissløs på en gang, men mest av alt er jeg glad. Sorg sitter i kroppen. Jeg er glad ene og alene fordi sorgen er i ferd med å stilne. Det tar tid å finne plass til den, men det er også alt.
Nå har det gått snart fem år siden jeg fikk slag. Jeg tenker ikke lenger så mye på slaget eller tiden som går. Det er rart hvordan livet sakte dreier seg til å bli et annet. Ikke så å forstå at jeg ikke lenger tenker at det skjer fremskritt, men at de går i så sakte tempo at de er usynlige for andre enn meg.
Det er som overgangen fra vinter til sommer. Til å begynnne med blir dagen noen minuttter lenger - og du merker i grunn ingenting før det plutselig går opp for deg at du har en time og 16 minutter lenger dag. I Bodø er dagen nesten fire timer lenger allerede. Kort dag fortsatt, men det varer ikke lenge! Snart må mørket og kulden gi tapt.
Den danske tenker Søren Kierkegaard blir kreditert for sitatet: "Livet kan bare forstås baklengs, men det må leves forlengs." Jeg har lenger og lenger distanse til endringen i mitt liv. Nå kan jeg begynne å forstå hva den har gjort med meg. Det føles som vår.
Å få slag er som å gå fra 100 til null. Så skal du fatte, og da er du nede i minus 100. Det å fatte og forsone seg er den største jobben jeg har gjort. Først da er du klar til å gå videre. Mange ser slag som et tilbakesteg. Jeg har kommet til at det er en snarvei. Noen spurte meg om jeg ikke ville være slaget foruten. Dårlig balanse, manglende syn og hørsel og sein tale er en dårlig deal, men om jeg vil være foruten innsikten som også følger... Hmmm, det må jeg tenke litt på.
Begge mine barn ble født med stor dramatikk. Da de var små, tror jeg det gjorde meg enda lykkeligere over at de levde og vokste. De gjorde meg til et litt mer ydmykt menneske, et mer fornøyd menneske - klar over at ingenting er en selvfølge. Men det handlet om DEM og mindre om MEG. Jeg kunne legge det bak meg. De lever med det.
Slaget handler om meg. Det er jeg som finner veien rundt og videre. Samtidig har det også konsekvenser for de andre rundt meg. Men det har jeg bare såvidt skrapt i overflaten av. Det handler om dem.
I endringen ligger også en frigjøring og en ny definisjon av lykke. Det er mye jeg ikke lenger bryr meg om, men samtidig kjenner jeg shoppinginstinktet klø og uttrykksbehovet bli mer mangfoldig.
Jeg kjenner en dragning mot levd liv, kunst og mennesker. Jeg ser skjønnhet i andre ting enn før, ikke A4-skjønnhet, ikke perfeksjon, men i nødvendighet og tilpasning; sopp som tærer på en stamme, lys som skifter fokus, kontrasten mellom det temmede og det ville, andres løsninger og det bevisste slurv.
Jeg har satt ned foten for en del valg i livet, men holder beinhardt på noen få. Pragmatisk og kompromissløs på en gang, men mest av alt er jeg glad. Sorg sitter i kroppen. Jeg er glad ene og alene fordi sorgen er i ferd med å stilne. Det tar tid å finne plass til den, men det er også alt.
tirsdag 19. november 2013
Godt levert
Det begynte som et håp om besparelse, men har blitt en berikelse.
- If you can read, you can cook, lo en venninne som siterte en sør-europeisk svigerinne som var vant til å hyre hjelp i huset.
Det er ikke norske kvinner. Vi gjør det meste selv, på tross av at stadig flere kjøper hjelp til å gjøre rent. Og vi er så gamle at det ikke hersker full likestilling på hjemmefronten. Så da min venninne fortalte at de fikk levert middagsingredienser på døra med tydelig oppskrift, tenkte jeg at dette må prøves.
Å lage mat er i seg selv ingen heksekunst. Utfordringen ligger på stadiene før; komme på hva man skal lage og ikke minst få varene i hus. Det er ikke til å underslå at man lett gjentar seg selv og at familiemedlemmer kommer sultne og sure til bords. "Takk for maten," er en pliktkommmentar - her gjelder det å karre til seg godord selv.
Jeg må innrømme at Godtlevert først og fremst var ren egoisme, men det har utviklet seg til å bli en bonus for alle. Ikke bare får vi velsmakende og variert og sunn mat - måltidet engasjerer alle.
"Ungene" på 15 og 18 år har hver sin dag, foreløpig med meg som assistent. De smaker og lærer og serverer stolt. Nå kan de salte og pepre uten å ta livet av oss andre, de lærer hva krydder smaker, at ikke alt må stekes på full styrke og at det er gøy å lage god mat. De får ros og blir sett.
Jeg på min side får overlevert kunnskap og erfaring og tilbringe tid sammen med dem. På et stadium der mor har gått fra å være helt til å bli en slags anti-helt, er det fint i seg selv. De er jo i ferd med å bli voksne!
Samtidig lærer også jeg og får ideer som jeg kan ta videre de dagene i uken vi ikke får innspill. Oppskriftene samler vi på - og foreløpig har vi ikke gjentatt oss en eneste uke. En jeg hørte om hadde ikke laget samme rett siden april! Jeg forbeholder meg retten til å hoppe over retter som jeg ikke kan utstå. Fårikål ble til en marokkansk lammmegryte isteden gitt.
Men for all del; foreløpig er jeg bare forelsket og smaksløkene vil ha mer. En hjerneblødning gjør meg treig og ustø, så jeg holder aldri tidsskjemaet. På den annen side har jeg mer tid, og for en som liker å lage mat er det ren terapi. Om jeg blir lei av å lage ny mat, vet jeg ikke. Men jeg har en mistanke om at god mat er vanedannende. Det er en berikelse i seg selv.
- If you can read, you can cook, lo en venninne som siterte en sør-europeisk svigerinne som var vant til å hyre hjelp i huset.
Det er ikke norske kvinner. Vi gjør det meste selv, på tross av at stadig flere kjøper hjelp til å gjøre rent. Og vi er så gamle at det ikke hersker full likestilling på hjemmefronten. Så da min venninne fortalte at de fikk levert middagsingredienser på døra med tydelig oppskrift, tenkte jeg at dette må prøves.
Å lage mat er i seg selv ingen heksekunst. Utfordringen ligger på stadiene før; komme på hva man skal lage og ikke minst få varene i hus. Det er ikke til å underslå at man lett gjentar seg selv og at familiemedlemmer kommer sultne og sure til bords. "Takk for maten," er en pliktkommmentar - her gjelder det å karre til seg godord selv.
Jeg må innrømme at Godtlevert først og fremst var ren egoisme, men det har utviklet seg til å bli en bonus for alle. Ikke bare får vi velsmakende og variert og sunn mat - måltidet engasjerer alle.
"Ungene" på 15 og 18 år har hver sin dag, foreløpig med meg som assistent. De smaker og lærer og serverer stolt. Nå kan de salte og pepre uten å ta livet av oss andre, de lærer hva krydder smaker, at ikke alt må stekes på full styrke og at det er gøy å lage god mat. De får ros og blir sett.
Jeg på min side får overlevert kunnskap og erfaring og tilbringe tid sammen med dem. På et stadium der mor har gått fra å være helt til å bli en slags anti-helt, er det fint i seg selv. De er jo i ferd med å bli voksne!
Samtidig lærer også jeg og får ideer som jeg kan ta videre de dagene i uken vi ikke får innspill. Oppskriftene samler vi på - og foreløpig har vi ikke gjentatt oss en eneste uke. En jeg hørte om hadde ikke laget samme rett siden april! Jeg forbeholder meg retten til å hoppe over retter som jeg ikke kan utstå. Fårikål ble til en marokkansk lammmegryte isteden gitt.
Men for all del; foreløpig er jeg bare forelsket og smaksløkene vil ha mer. En hjerneblødning gjør meg treig og ustø, så jeg holder aldri tidsskjemaet. På den annen side har jeg mer tid, og for en som liker å lage mat er det ren terapi. Om jeg blir lei av å lage ny mat, vet jeg ikke. Men jeg har en mistanke om at god mat er vanedannende. Det er en berikelse i seg selv.
fredag 4. oktober 2013
Læringsmuligheten
På seg selv kjenner man ikke andre.
Det er i samtalen forskjellene åpenbarer seg. Når jeg hører om andres erfaringer blir jeg slått av hvor like de er mine egne, men de tolkes og leves forskjellig avhengig hvor i livet man er.
Etter mer enn fire år er unntakstilstand i ferd med å bli normalsituasjon. Bildet er så zoomet ut at jeg kan se mitt stadium som en bølgedal som etter alt å dømme vil følges av en ny bølge.
Jeg har lest gamle New Scientist om jeg´et og bevissthet. Hva er det med oss mennesker som tror vi er noen - en enhet - bare på grunn av en samling med nevroner? Er jeg som tråden i et perlekjede eller som rekken av fiber tvunnet i et tau? Er vi den samme gjennom hele livet eller forandrer vi oss hele tiden avhengig av opplevelser og innsikt? Hva skjer når vi pådrar oss en skade eller sykdom?
Noen fasitsvar har ikke jeg. Mine skråsikre gamle svar gjelds ikke lenger. Nå har jeg levd med en skade i hodet i mer enn fire år. Jeg kan se at den forandrer meg, gir meg nye perspektiver, nytt tempo, nye prioriteringer, men en ny meg? Det må i så fall også være en foranderlig meg. For jeg tenker ikke lenger på at tunneler og høye hus kan rase sammen. Bilkjøring er ikke "accident waiting to happen". Jeg er ikke lenger så engstelig og redd. Senest i natt våknet jeg av en trang til å rette ryggen, trekke skulderbladene sammen og skuldrene ned.
Mitt mot vokser, så også min innsikt. Det er få ting jeg ikke kan leve uten, men min egen familie, mine foreldre og søskenfamilier, mine gode samtalepartnere, hage, yoga og god kaffe er luksus.
Jeg tenker mye på hva jeg lærer. Min trener Wolfgang påpekte at hjernen er helt isolert, avhengig av sanseinntrykk. Berømt er eksperimentet der en oppblåsbar gummihanske blir klødd på samme sted som armen innen synsvidde. Armen er gjemt, likevel tror hjernen at gummihansken er armen.
Jeg kan gå og holde balansen. Det har jeg gjort i over 40 år. Men en hjerneblødning har laget en skade i hodet som har fått meg til å tvile. Det er tvilen jeg må jobbe med, gjenskape trygghet og tillit.
Tvilen sitter i alles hoder. Kanskje det er derfor vi så raskt griper til andres svar og løsninger. Å finne og stole på sine egne svar krever mye, og noen ganger er vi ikke i stand til å gjøre det alene.
- Du kjeder deg ikke da?
I og for seg et relevant spørsmål i og med at jeg ikke har vært i tradisjonell jobb på over fire år. En tur ned i vaskekjelleren krever litt gruing, litt sats og så selve turen som jeg forsøker å gjøre bedre og mer bevisst hver gang. Slik er det med alt og det gjør at jeg aldri kjeder meg.
Faren min ler litt av min optimisme, men han er litt stolt også. Moren min tar det som en selvfølge. Hun bare tror at dette går bra, hun. Min ektefelle og to barn har ikke noe valg. De må finne seg i alle mine påfunn; lapp for øyet, vinglegange, "tri smi kinisiri", sykling på tre hjul, krabbing, mislykket mat og slik kunne jeg fortsette...
Jeg har tatt denne langsomme læringen som en selvfølge, at alle lærer. Men så har det gått opp for meg at lengselen tilbake til slik det var før er så sterk at det er lett å bli i den istedet for å søke nye svar. Nye svar kan også være feil, men gamle svar får meg ikke videre. Målet behøver ikke å forandre seg, men man må finne nye veier dit.
Det er i samtalen forskjellene åpenbarer seg. Når jeg hører om andres erfaringer blir jeg slått av hvor like de er mine egne, men de tolkes og leves forskjellig avhengig hvor i livet man er.
Etter mer enn fire år er unntakstilstand i ferd med å bli normalsituasjon. Bildet er så zoomet ut at jeg kan se mitt stadium som en bølgedal som etter alt å dømme vil følges av en ny bølge.
Jeg har lest gamle New Scientist om jeg´et og bevissthet. Hva er det med oss mennesker som tror vi er noen - en enhet - bare på grunn av en samling med nevroner? Er jeg som tråden i et perlekjede eller som rekken av fiber tvunnet i et tau? Er vi den samme gjennom hele livet eller forandrer vi oss hele tiden avhengig av opplevelser og innsikt? Hva skjer når vi pådrar oss en skade eller sykdom?
Noen fasitsvar har ikke jeg. Mine skråsikre gamle svar gjelds ikke lenger. Nå har jeg levd med en skade i hodet i mer enn fire år. Jeg kan se at den forandrer meg, gir meg nye perspektiver, nytt tempo, nye prioriteringer, men en ny meg? Det må i så fall også være en foranderlig meg. For jeg tenker ikke lenger på at tunneler og høye hus kan rase sammen. Bilkjøring er ikke "accident waiting to happen". Jeg er ikke lenger så engstelig og redd. Senest i natt våknet jeg av en trang til å rette ryggen, trekke skulderbladene sammen og skuldrene ned.
Mitt mot vokser, så også min innsikt. Det er få ting jeg ikke kan leve uten, men min egen familie, mine foreldre og søskenfamilier, mine gode samtalepartnere, hage, yoga og god kaffe er luksus.
Jeg tenker mye på hva jeg lærer. Min trener Wolfgang påpekte at hjernen er helt isolert, avhengig av sanseinntrykk. Berømt er eksperimentet der en oppblåsbar gummihanske blir klødd på samme sted som armen innen synsvidde. Armen er gjemt, likevel tror hjernen at gummihansken er armen.
Jeg kan gå og holde balansen. Det har jeg gjort i over 40 år. Men en hjerneblødning har laget en skade i hodet som har fått meg til å tvile. Det er tvilen jeg må jobbe med, gjenskape trygghet og tillit.
Tvilen sitter i alles hoder. Kanskje det er derfor vi så raskt griper til andres svar og løsninger. Å finne og stole på sine egne svar krever mye, og noen ganger er vi ikke i stand til å gjøre det alene.
- Du kjeder deg ikke da?
I og for seg et relevant spørsmål i og med at jeg ikke har vært i tradisjonell jobb på over fire år. En tur ned i vaskekjelleren krever litt gruing, litt sats og så selve turen som jeg forsøker å gjøre bedre og mer bevisst hver gang. Slik er det med alt og det gjør at jeg aldri kjeder meg.
Faren min ler litt av min optimisme, men han er litt stolt også. Moren min tar det som en selvfølge. Hun bare tror at dette går bra, hun. Min ektefelle og to barn har ikke noe valg. De må finne seg i alle mine påfunn; lapp for øyet, vinglegange, "tri smi kinisiri", sykling på tre hjul, krabbing, mislykket mat og slik kunne jeg fortsette...
Jeg har tatt denne langsomme læringen som en selvfølge, at alle lærer. Men så har det gått opp for meg at lengselen tilbake til slik det var før er så sterk at det er lett å bli i den istedet for å søke nye svar. Nye svar kan også være feil, men gamle svar får meg ikke videre. Målet behøver ikke å forandre seg, men man må finne nye veier dit.
onsdag 11. september 2013
Fordeler og ulemper
Slag har sine fordeler - de oppdager du først når du behersker de negative effektene.
- Du har blitt mye snillere etter at du fikk slag, mamma, sa den eldste av mine døtre. Hun sier ikke alltid så mye, men hun har sagt ting som jeg virkelig må tenke over.
Ja, jeg har blitt snillere - og rausere, kjærligere, mer takknemlig og tolerant, mindre selvopptatt og fokusert på materielle goder og uvesentligheter. Å bli minnet om egen dødelighet og mer bevisst på at tid er en begrenset ressurs gjør at du endrer fokus. Jeg tror ikke på noen måte at dette er unikt for meg, men gjelder alle som tvinges til å se livet i nytt lys.
Et par uker tilbake skulle vi på en fest. Jeg visste at det ville innebære kupert terreng og mange nye fjes - og gruet meg.
- Vi tar med rullestolen, sa jeg til min manns store overraskelse.
Jeg kan dessverre ikke skryte av at jeg setter meg i den med lett hjerte, selv om jeg innerst inne vet at det vil være en lettelse. Det handler om identitet, selv om jeg jo ikke vil være mindre "meg" på hjul. Stolen står i stuen, klar, men jeg er ikke klar ennå.
Det som likevel overrasket meg på festen var andres reaksjon. "Alle" hjelper en dame som sjangler, men en dame i rullestol blir usynlig.
Heldigvis kom vi i prat med en pen, gråhåret fyr med et tomt skjorteerme stappet ned i buksa.
- Hva har akjedd med armen din´a? spurte min mann på sitt sedvanlig direkte vis.
Joda, mannen fortalte med et smil om armen som hadde blitt skutt av i Angola i 1971.
- Vet du hva doktorn sa da? Nå må du bruke huet!
Mannen lo. Vi lo. Jeg lærte - både om å leve videre og å la andre definere hva som er forventet. Det handler om mangfold, eller rettere sagt mangel på toleranse for mangfold. Vi er mest komfortable med folk som likner oss selv. Alt som avviker blir skummelt.
Da jeg noen uker senere skulle mingle stående mens jeg drakk vin og lyttet til musikk, innså jeg raskt min egen begrensning. Uhøflig, kanskje, men jeg gikk sakte inn, satte meg og leste et blad. Slik jobber jeg meg rundt mine begrensninger - bruker huet.
Historie er historie. Nå er nå. Slik kommer jeg meg et skritt nærmere nåtiden. Og hvert skritt er en historie om mestring. Er det rart jeg er glad?
NOEN (høyst personlige) SLAGTRIKS:
Bruk hodet
Legg lista så lavt du kan
Be om hjelp
Bruk solbriller
Ikke se under spisebordet
Unngå menneskemengder. Ikke øk antallet før du er klar
Plasser deg slik at du ikke må snu hodet
Hold blikket i øyehøyde
Rett opp ryggen
Hold en hånd i veggen
Gjør ting sakte
La søstra di vaske knivene
Gjør det du mestrer og liker
Bruk det kjente for å gjøre det ukjente
Grin og grin litt til
Det blir bedre sakte, men sikkert!
- Du har blitt mye snillere etter at du fikk slag, mamma, sa den eldste av mine døtre. Hun sier ikke alltid så mye, men hun har sagt ting som jeg virkelig må tenke over.
Ja, jeg har blitt snillere - og rausere, kjærligere, mer takknemlig og tolerant, mindre selvopptatt og fokusert på materielle goder og uvesentligheter. Å bli minnet om egen dødelighet og mer bevisst på at tid er en begrenset ressurs gjør at du endrer fokus. Jeg tror ikke på noen måte at dette er unikt for meg, men gjelder alle som tvinges til å se livet i nytt lys.
Et par uker tilbake skulle vi på en fest. Jeg visste at det ville innebære kupert terreng og mange nye fjes - og gruet meg.
- Vi tar med rullestolen, sa jeg til min manns store overraskelse.
Jeg kan dessverre ikke skryte av at jeg setter meg i den med lett hjerte, selv om jeg innerst inne vet at det vil være en lettelse. Det handler om identitet, selv om jeg jo ikke vil være mindre "meg" på hjul. Stolen står i stuen, klar, men jeg er ikke klar ennå.
Det som likevel overrasket meg på festen var andres reaksjon. "Alle" hjelper en dame som sjangler, men en dame i rullestol blir usynlig.
Heldigvis kom vi i prat med en pen, gråhåret fyr med et tomt skjorteerme stappet ned i buksa.
- Hva har akjedd med armen din´a? spurte min mann på sitt sedvanlig direkte vis.
Joda, mannen fortalte med et smil om armen som hadde blitt skutt av i Angola i 1971.
- Vet du hva doktorn sa da? Nå må du bruke huet!
Mannen lo. Vi lo. Jeg lærte - både om å leve videre og å la andre definere hva som er forventet. Det handler om mangfold, eller rettere sagt mangel på toleranse for mangfold. Vi er mest komfortable med folk som likner oss selv. Alt som avviker blir skummelt.
Da jeg noen uker senere skulle mingle stående mens jeg drakk vin og lyttet til musikk, innså jeg raskt min egen begrensning. Uhøflig, kanskje, men jeg gikk sakte inn, satte meg og leste et blad. Slik jobber jeg meg rundt mine begrensninger - bruker huet.
Historie er historie. Nå er nå. Slik kommer jeg meg et skritt nærmere nåtiden. Og hvert skritt er en historie om mestring. Er det rart jeg er glad?
NOEN (høyst personlige) SLAGTRIKS:
Bruk hodet
Legg lista så lavt du kan
Be om hjelp
Bruk solbriller
Ikke se under spisebordet
Unngå menneskemengder. Ikke øk antallet før du er klar
Plasser deg slik at du ikke må snu hodet
Hold blikket i øyehøyde
Rett opp ryggen
Hold en hånd i veggen
Gjør ting sakte
La søstra di vaske knivene
Gjør det du mestrer og liker
Bruk det kjente for å gjøre det ukjente
Grin og grin litt til
Det blir bedre sakte, men sikkert!
tirsdag 10. september 2013
Med nye øyne
Fredag holdt jeg et foredrag på Lærings- og mestringssenteret på Aker sykehus. Den som kanskje lærte mest var meg.
Foredraget tvang meg til å tenke gjennom flere ting; synet - også på livet. Å stå foran en forsamling er ikke noe jeg frykter. Men jeg må gjøre det på en annen måte enn før. Denne gangen hadde jeg forfattet en tekst - en ramme som jeg kunne utvide etter innfall. Jeg satt. Og jeg valgte ro fremfor snakk før foredraget.
Det funket!
Men jeg lærte minst like mye av å tenke gjennom hvilke justeringer jeg hadde gjort i den seneste tid. De kommer som et resultat av aksept slik livet er akkurat nå. Og slik var det altså tidlig i september:
"Vi har EN ting til felles: vi har overlevd slag. Kanskje har vi andre likheter, men er det en ting jeg har lært på disse fire årene er det at slag arter seg høyst forskjellig. Livet etterpå er et annet liv - ikke dårligere, men DEFINITIVT annerledes.
Du tror du skal ned til venstre, men faktum er at du allerede er på vei opp til høyre," sa jeg med henvisning til et bilde av en vei som delte seg i to.
"Jeg er her i dag for å snakke om syn, mitt syn, eller kanskje rettere sagt MANGEL på syn - og hvordan vi kan finne motivasjon for å orke den MANGSLUNGNE kampen å komme seg etter slag.
Jeg ser meg selv som en kake delt i stykker. Hvert stykke er en del av meg; syn, hørsel, tale, balanse, koordinasjon, muskler, nerver, selvtillit og alt annet som er påvirket av slaget. Noen stykker krever mer tid og innsats for at de skal bli en del av kaka igjen. Og noen hel kake finnes ikke før ALLE stykkene jobber sammen. Alt henger sammen med alt. Dessverre.
I løpet av sekunder i 2009 var alt endret. Min mann sier at høyre øye stirret tomt ut i intet allerede da jeg lå på kjøkkengulvet til Cynthia i New Jersey. Da forstod jeg nok ikke helt at synet var gåent. Det har vært en gradvis oppdagelse - og fortsetter å være det.
På sykehuset i USA ga de meg salve for at øyet ikke skulle tørke ut. På Sunnaas sykehus ble øyet teipet igjen hver kveld. Synspedagogen der forsøkte å sjalte øyet ut. Jeg har trent og trent hos synspedagog, optiker og optometrist med kuler og hyssing og bokstaver og fått råd om alt fra ugjennomsiktig teip på høyre brilleglass til øyelodd for å kunne lukke øyet. Noen har foreslått lapp på venstre øye for å tvinge det høyre til å jobbe. Andre har bedt meg om å glemme høyre øye og bare bruke venstre.
GLEM fasitsvar. Det er i dialog med ekspertisen svarene finnes. Vi er alle forskjellige. Du er ekspert på deg - og de kan noe du IKKE kan og har fordel av å ha sett mange.
Min tilstand kalles diplopi. Jeg ser dobbelt, og høyre øye bruker lengre tid på å fokusere. Ifølge britiske og amerikanske nettsider sliter hver 4. slagpasient med synet. Lettbeint hoderegning tilsier at 4000 nordmenn opplever synsvansker hvert år som følge av slag!
Synet er involvert i nesten alt vi driver med; kommunikasjon, informasjon, hukommelse, balanse, koordinering og manøvrering - som jeg kommer på i farten. En professor på Sunnaas sa at det er et STØRRE handicap å være blind enn lam fra halsen og ned.
Etterhvert har jeg forsonet meg med at dette tar tid, men jeg må innrømme at jeg ikke har tenkt å gi meg så lenge det går LITT fremover. Og det gjør det. Sakte. SAAAKTE.
Til å begynne med så jeg ingenting med høyre øye. Det var vidt oppsperret og uten evne til bevegelse. Foreløpig har jeg strøket to ganger på kjøreprøver, men jeg SER med begge øyne - om enn ikke med samsyn. Hvis jeg nå lukker det venstre øyet kan jeg både se og såvidt lese. Det endrer seg hele tiden til det bedre.
Jeg eksperimenterer og trener og har vent meg til å stole på egne instinkter. Det er som å oppdra en baby - hver gang du tror du vet hva som skal til, er de på en annen greie. Jeg har lært og lærer masse om (mitt eget) syn. Og jeg tror på at mange kan finne en vei til bedring. Eller i det minste glede over livet. Ikke alt lar seg reparere.
Etter fire år er sorgen langt på vei over, jeg er i gang med liv nummer to. Nå mer enn noensinne handler det om å jobbe seg rundt sine begrensninger - og det er litt av en oppdagelsesferd!
Jeg trodde jeg husket godt - neida, jeg bare observerte raskt. Etter slaget har jeg forlagt alt fra øyelodd til mobil, briller og nøkler. Til irritasjon for meg - og andre. Det er med andre ord ikke hukommelsen som er svekket, men evnen til å ta inn informasjon.
Yoga har blitt enda viktigere for meg (hadde allerede holdt på i tre år før slaget) - da kan jeg fokusere innover og konsentrere meg om å kjenne på balanse og bevegelse. Treningen med Wolfgang har gitt meg en bevissthet om koblingen mellom syn, overblikk og holdning. Jeg liker bedre og bedre å være alene. Andres blikk øker selvbevisstheten og minner meg på alt jeg ikke kan og min noe eksentriske fremtoning og aparte bevegelsesmønster.
Jeg så nylig en forelsning med Harvard-professor Clayton Christensen som begynte med å forklare at han ikke plutselig var blitt sjenert - han hadde hatt slag og orket ikke å bli distrahert av synsinntrykk. Derfor så han ned og ikke på publikum.
Aha! tenkte jeg og skjønte hvorfor jeg blir så sliten av store menneskemengder. Når det er mye dynamisk informasjon, blir jeg rett og slett overveldet. Derfor unngår jeg slike situasjoner så langt det er mulig, og når jeg likevel må, tar jeg mine forhåndsregler. Jeg snakker ikke når jeg går eller sykler. Jeg sitter stille når jeg snakker. Multitasking bye-bye."
Fordi jeg leste fra et manus hadde jeg overskudd og ro til å improvisere. Slik kunne jeg med ganske tydelig diksjon, selvtillit og humor fortelle anekdoter og erkjennelser fra møter med andre mennesker og praktisk problemløsning.
"Nye oppdagelser står i kø. Jeg tror slaget vil være med meg resten av livet. Det er som en prosess som aldri tar slutt. Det gjelder å finne ut hva du er god i og hva du liker - og GJØRE DET. Du trenger å føle mestring for å være glad. Du trenger å være glad for å bli frisk. Du trenger å føle deg frisk for å leve. Tenk at du er omgitt av en sirkel som DU kan gjøre større og mindre. Det er DITT valg."
Foredraget tvang meg til å tenke gjennom flere ting; synet - også på livet. Å stå foran en forsamling er ikke noe jeg frykter. Men jeg må gjøre det på en annen måte enn før. Denne gangen hadde jeg forfattet en tekst - en ramme som jeg kunne utvide etter innfall. Jeg satt. Og jeg valgte ro fremfor snakk før foredraget.
Det funket!
Men jeg lærte minst like mye av å tenke gjennom hvilke justeringer jeg hadde gjort i den seneste tid. De kommer som et resultat av aksept slik livet er akkurat nå. Og slik var det altså tidlig i september:
"Vi har EN ting til felles: vi har overlevd slag. Kanskje har vi andre likheter, men er det en ting jeg har lært på disse fire årene er det at slag arter seg høyst forskjellig. Livet etterpå er et annet liv - ikke dårligere, men DEFINITIVT annerledes.
Du tror du skal ned til venstre, men faktum er at du allerede er på vei opp til høyre," sa jeg med henvisning til et bilde av en vei som delte seg i to.
"Jeg er her i dag for å snakke om syn, mitt syn, eller kanskje rettere sagt MANGEL på syn - og hvordan vi kan finne motivasjon for å orke den MANGSLUNGNE kampen å komme seg etter slag.
Jeg ser meg selv som en kake delt i stykker. Hvert stykke er en del av meg; syn, hørsel, tale, balanse, koordinasjon, muskler, nerver, selvtillit og alt annet som er påvirket av slaget. Noen stykker krever mer tid og innsats for at de skal bli en del av kaka igjen. Og noen hel kake finnes ikke før ALLE stykkene jobber sammen. Alt henger sammen med alt. Dessverre.
I løpet av sekunder i 2009 var alt endret. Min mann sier at høyre øye stirret tomt ut i intet allerede da jeg lå på kjøkkengulvet til Cynthia i New Jersey. Da forstod jeg nok ikke helt at synet var gåent. Det har vært en gradvis oppdagelse - og fortsetter å være det.
På sykehuset i USA ga de meg salve for at øyet ikke skulle tørke ut. På Sunnaas sykehus ble øyet teipet igjen hver kveld. Synspedagogen der forsøkte å sjalte øyet ut. Jeg har trent og trent hos synspedagog, optiker og optometrist med kuler og hyssing og bokstaver og fått råd om alt fra ugjennomsiktig teip på høyre brilleglass til øyelodd for å kunne lukke øyet. Noen har foreslått lapp på venstre øye for å tvinge det høyre til å jobbe. Andre har bedt meg om å glemme høyre øye og bare bruke venstre.
GLEM fasitsvar. Det er i dialog med ekspertisen svarene finnes. Vi er alle forskjellige. Du er ekspert på deg - og de kan noe du IKKE kan og har fordel av å ha sett mange.
Min tilstand kalles diplopi. Jeg ser dobbelt, og høyre øye bruker lengre tid på å fokusere. Ifølge britiske og amerikanske nettsider sliter hver 4. slagpasient med synet. Lettbeint hoderegning tilsier at 4000 nordmenn opplever synsvansker hvert år som følge av slag!
Synet er involvert i nesten alt vi driver med; kommunikasjon, informasjon, hukommelse, balanse, koordinering og manøvrering - som jeg kommer på i farten. En professor på Sunnaas sa at det er et STØRRE handicap å være blind enn lam fra halsen og ned.
Etterhvert har jeg forsonet meg med at dette tar tid, men jeg må innrømme at jeg ikke har tenkt å gi meg så lenge det går LITT fremover. Og det gjør det. Sakte. SAAAKTE.
Til å begynne med så jeg ingenting med høyre øye. Det var vidt oppsperret og uten evne til bevegelse. Foreløpig har jeg strøket to ganger på kjøreprøver, men jeg SER med begge øyne - om enn ikke med samsyn. Hvis jeg nå lukker det venstre øyet kan jeg både se og såvidt lese. Det endrer seg hele tiden til det bedre.
Jeg eksperimenterer og trener og har vent meg til å stole på egne instinkter. Det er som å oppdra en baby - hver gang du tror du vet hva som skal til, er de på en annen greie. Jeg har lært og lærer masse om (mitt eget) syn. Og jeg tror på at mange kan finne en vei til bedring. Eller i det minste glede over livet. Ikke alt lar seg reparere.
Etter fire år er sorgen langt på vei over, jeg er i gang med liv nummer to. Nå mer enn noensinne handler det om å jobbe seg rundt sine begrensninger - og det er litt av en oppdagelsesferd!
Jeg trodde jeg husket godt - neida, jeg bare observerte raskt. Etter slaget har jeg forlagt alt fra øyelodd til mobil, briller og nøkler. Til irritasjon for meg - og andre. Det er med andre ord ikke hukommelsen som er svekket, men evnen til å ta inn informasjon.
Yoga har blitt enda viktigere for meg (hadde allerede holdt på i tre år før slaget) - da kan jeg fokusere innover og konsentrere meg om å kjenne på balanse og bevegelse. Treningen med Wolfgang har gitt meg en bevissthet om koblingen mellom syn, overblikk og holdning. Jeg liker bedre og bedre å være alene. Andres blikk øker selvbevisstheten og minner meg på alt jeg ikke kan og min noe eksentriske fremtoning og aparte bevegelsesmønster.
Jeg så nylig en forelsning med Harvard-professor Clayton Christensen som begynte med å forklare at han ikke plutselig var blitt sjenert - han hadde hatt slag og orket ikke å bli distrahert av synsinntrykk. Derfor så han ned og ikke på publikum.
Aha! tenkte jeg og skjønte hvorfor jeg blir så sliten av store menneskemengder. Når det er mye dynamisk informasjon, blir jeg rett og slett overveldet. Derfor unngår jeg slike situasjoner så langt det er mulig, og når jeg likevel må, tar jeg mine forhåndsregler. Jeg snakker ikke når jeg går eller sykler. Jeg sitter stille når jeg snakker. Multitasking bye-bye."
Fordi jeg leste fra et manus hadde jeg overskudd og ro til å improvisere. Slik kunne jeg med ganske tydelig diksjon, selvtillit og humor fortelle anekdoter og erkjennelser fra møter med andre mennesker og praktisk problemløsning.
"Nye oppdagelser står i kø. Jeg tror slaget vil være med meg resten av livet. Det er som en prosess som aldri tar slutt. Det gjelder å finne ut hva du er god i og hva du liker - og GJØRE DET. Du trenger å føle mestring for å være glad. Du trenger å være glad for å bli frisk. Du trenger å føle deg frisk for å leve. Tenk at du er omgitt av en sirkel som DU kan gjøre større og mindre. Det er DITT valg."
Abonner på:
Innlegg (Atom)