Hamskifte

Alle endringer er endringer med negativt fortegn - selv de positive.

Jeg husker da jentene var små. De endret seg hele tiden - det var et mareritt å holde følge. Først var vi hissige på at de skulle krabbe. Dernest så vi helst at de lå stille. Etter at de lærte å snakke, går det på inn- og utpust. Og nå er jeg tenåringsmor med dertilhørende tap av status. Snakk om å gå fra himmel til helvete.
- Idiot, hørte jeg 13-åringen visle mellom tennene i dag morges. Godt jeg ikke tar det personlig - og at det kunne vært mye verre.
Foran meg ligger nok et hamskifte. Jeg har allerede flasset av tærne. Det er som skinnet har blitt for trangt. Dobbeltsynet er i ferd med å gi seg og plutselig har kroppen skjønt noe om balanse. Det har sitt utgangspunkt i holdning og syn og fordundre meg kan jeg kjenne når jeg velter. Derfor velter jeg ikke, men i øyeblikk av tvil tar jeg meg for eller svikter i knærne. Mørke har jeg fremdeles et ambivalent forhold til.
Nå gjelder det å holde tunga rett i munnen. Ikke ta syvmilssteg, men inntil videre fortsette med museskrittene og ta livet med knusende ro. Det er lettere sagt enn gjort når det eneste jeg finnner mening i er så knyttet til fysisk utfoldelse. Det er ennå et stykke igjen til jeg klarer å være like robust som før. Det er ikke sikkert det er noe mål heller.
På samme måte som da H ble født, lever jeg med følelsene utenpå. For all del, det har blitt bedre, men i visse situasjoner veller bare tårene frem selv on jeg egentlig ikke har noe å klage over.
Jeg treffer folk med inngående kjennskap til slag overalt. I går fortalte min venn om svigermoren som gråt og gråt etter et slag for snart fem år siden. I dag møtte jeg en mann som hadde fått sin gamle far på beina igjen - dog ikke helt som før.
- Det eneste som hjelper er å trene, men likefullt tar det tid. Emosjonaliten sitter lenge i, men det gir seg til slutt, sa han oppmuntrende.
Jeg vet det jo. Og jeg vet også at jeg står foran et sprang. I går var jeg ute med gamle venner. Bare det er et godt tegn. Nå kan jeg til og med SE at de har fått grått hår og HØRE hva som blir sagt. Vi snakket om endring i året som er gått, om nødvendigheten av å ta sjanser, følge hjertet - og alzheimer, hvordan livet endrer seg helt plutselig. Hvor er vi om et år?
Jeg vet hvor jeg ønsker å være: på tur i skogen. Familien intakt. Bikkja hjemme. Sertifikat. Bevegelsesfrihet. Utsikt til å jobbe. Og med overskudd til folk rundt meg. Målet er så klart. Så enkelt.
Livet er ubønnhørlig. Jeg ser konturene av det som kommer ut av mitt gamle skinn. Det er mer innadvendt og kresent. Kanskje mer alvorlig, men roligere i forhold til tyngre faser og døden. Samtidig lettere og mer avklart. Jeg klør etter å begynne på nytt, jeg har begynt på nytt, men i et annet tempo og med en annen innlevelse. I et skinn som passer!

Mot

Litt redde skal vi være. Det er det som redder oss.

Men når redselen stopper oss, er den vanskelig å få øye på. Den er som en muskel som knytes på refleks. Den bare er.
En mann jeg hørte om ble redd for å sove fordi han trodde han ville dø. Jeg har vært redd for å fly, for å miste de jeg er glad i, for å falle, for mørke, bilkjøring, forræderisk snø, tunneler og høye hus. Det har vært som å gå på line over en kløft. Da gjelder det ikke å se ned før man har en fot på den andre siden.
I går så jeg en film basert på den amerikanske forfatteren Jonathan Safron Foers roman "Extremely Loud & Incredibly Close" (2005). Jeg leste den da, men på en annen måte slik jeg nå kan se andre kvaliteter ved Anna Gavaldas "Saman er vi mindre åleine". Boken og filmen handler om en gutts reaksjon når faren dør i terrorangrepet i New York City 11. september 2001.
Det jeg gjenkjente var redselen og motet. Redselen for ikke å være nok, redselen for å såre andre, redselen for det ukjente - og ikke minst motet til å gå sine egne veier og utsette seg for livet.
Jeg gråt. Alle gråt. Jeg lot meg inspirere til å tenke at livet er slik livet er. Urettferdig og overraskende. Det har en fallhøyde vi ikke vet om før vi er der. Jeg er ikke lenger så redd, kan fly, gå med stokk, se bedre, kjøre i tunneler, dra til nye steder, logge meg på nettbanken og si fra.
Min ene fot har brukt tre år på å komme seg over kløften. Hvor i løypa den andre er, spiller ikke så stor rolle lenger. Tiden er kommet for å rette ryggen og la redsel og muskler hvile. Ikke prøve så hardt. Innse at livet blir et annet, men likevel med essensen intakt. For en gave.

Stengt for oppussing

På Mallorcas nordvestlige spiss ligger Hotell Formentor. Oppussingen der rommer kampen om øyas sjel.

Fastboende på den lille øye i Middelhavet spør seg hvordan hotellet vil bli etter oppussingen. Det som da vi bodde der for 14 år siden, oste av fordums storhet med eget syltetøy, selvprodusert honning og hjemmelaget brød, vil det kunne bli som det var - eller er tiden moden for en eksklusiv pengemaskin?
Da den argentinske kunsthandleren Aidan Diehl kjøpte eiendommen i 1928 var visjonen klar: han ville bygge et hotell for familie og venner og utvalgte kunstnere. Ved åpningen i 1929 hadde gode vennner overtalt ham til å gjøre det til et eksklusivt hotell på den ville nordvestkysten. Her stupte klipper i havet ved det punkt der vindene møtes og veien til Pollenca var bratt og svingete.
I 1936 var Diehl konkurs og Hotel Formentor ble overtatt av forretningsfolk fra Mallorca. Siden har det ligget i all sin beige marmorprakt midt i en frodig hage ved stranden med furu og eik og tatt i mot pengesterke og berømte gjester fra hele verden. Hotellet har huset Winston Churchill, Helmut Kohl, Dalai Lama, Elizabeth Taylor, Peter Ustinov og Maggei Smith.
Det har alltid kostet skjorta å bo på Hotel Formentor. Da vi var der for 14 år siden, var det mars og langt utenfor sesongen. Selv ikke toåringen ville bade i bassenget. Oldemoren og venninnen ville derimot gjerne spise lunsj i restauranten. Jeg husker overdådige måltider, en velstående og velkledd spansk storfamilie - og iskald vind. Vi kjørte øya rundt, så nødtørftige porter for å holde orden på sauene, levende fjærkre i bur på markedet og masse majorkinere som åpenbart levde enkle liv.
Nå var det mest turister i trange sykkelshorts, turister i Campers-utsalget og turister i iskremsjappa. Vi var bare noen av dem. Majorkinerne trekker seg inn fra kysten, nesten som tannkjøttet rundt gamle og gebrekkelige tenner. De faller ut til slutt - eller kan holdes kunstig på plass.
- Jeg vet ikke hva det er, sa en fastboende. - Men mange som kommer hit skilles og ungdommen flytter herfra. Etter at de er 15 år er det bare dop igjen.
Mallorcas kyst er for masseturister eller for de pengesterke. Troløst er det uansett. Opplevelsen ligger et helt annet sted. Og den kan ikke kjøpes for penger

I midten

Mallorca. Fy for byråkrati. Fy for overgang. Her er det ikke bare å løpe ut av flyet som førstemann som sist - snakk om tålmodighetsprøve.

Tålmodighet er stikkordet for alt jeg gjør. Ble hentet av egen buss på flyet! Strappet fast i rullestol. Måtte signere fire grønne skjema (hva gjør de med gjenpartene?). Egen passkontroll - og egen omvei for å hente bagasjen. Det er da jeg tenker så humoristisk og tålmodig jeg kan.
Vel fremme hos venner bruker jeg dager på å justere. Vet ikke hvor jentene sover. Vet ikke hvor badet er. Klarer ikke å hjelpe til. Klarer ikke å sitte stille. Og leser i en bok at du blir lykkeligere av å bli lam fra halsen og ned enn å vinne i Lotto!
Da gråter jeg litt. Og ler litt ved tanken på at det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere. Tja. Jeg er ikke alltid sikker på det, men hver gang jeg gaper høyt ligger det alltid en belønning og venter. Tror egentlig at det er verre for de som står rundt og bare kan se på. De kan jo ikke kjenne fremskrittene - og de kjenner jeg, selv om de ikke synes.
Det er som en kontinuerlig give and take. Noe blir bedre, men så føles jaggu noe verre også. Men jeg har tro på det å utfordre seg selv. Det er 14 år siden jeg var på Mallorca sist. Mye er annerledes. Da besøkte vi Cs bestemor som var på langtidsopphold fra den norske vinteren. Hun var her sammen med en venninne som senere mistet seg selv til alderdommen. Det tok også rotta på vennskapet. Jeg har senere tenkt at det var da venninnen trengte det aller mest. Når noen er syke, er de på det mest sårbare. Midt i en forandring er det så lett å ta verdigheten fra folk.
Noen av oss er heldige og klarer å karre oss til en nuy begynnelse. For å beholde troen og håpet trengs uendelig med godhet og tilgivelse. Sånn sett er syldom en gave - både for den som er syk og må redefinere seg selv og for de nærmeste som må grave i seg selv for å finne frem til den raushet og godhet som må til. Jeg tenker at det i en slik situasjon vi finner ut hvem vi egentlig er. John Donne formulerte det så elegant: No man is an island, entire of itself. Vi er elle en del av noe større, part of the main. Tenk for en gave å se seg selv som et ledd i en lang kjede, en av oss. Da er det mye som blir bagateller.
Mallorca frister med solmodne appelsiner, kaffe, skinke, ost og ferskt brød. Omgitt av sine og noen høner kan man ikke ha det bedre. Det gjelder bare å ta det inn. Leve det. Glede seg over det - om det så blåser høy og hatter. Alle som ser terrasse-landskapet på Mallorcas åssider eller spartanske porter, kan gjette seg til at livet ikke er lett.
I etterpåklokskapens lys vet vi at vi ikke ønsker oss det lette, men det litt vanskelige. Livets uutholdelige letthet er ikke noe å vokse på.

Fremad!

I dag har jeg vært ute i verden med stokk for andre gang. Det er litt skummelt - men mest hipt!

Vet hva du tenker: Stokk er for gamle kjerringer! Mangler bare hatt og briller. Jeg har det også. Og med stokk kan du slå utrolig hardt.
For meg representerer det en begynnelse og ikke en slutt. Stokken, som jeg har fått av C og jentene, er et veldig håndfast bevis på en ny tilværelse. Og ikke minst en helt ny innfallsvinkel til julegaver. Jeg har tenkt å pynte meg med stokk. Det er vel som en studievenniinne sa, det gjelder å grisespise med verdens største selvfølge.
Misforstå meg rett! Stokken er ikke et signal om at jeg har gitt meg. Det blir like mye trening som før. Stokken er et tegn på bevegelse i riktig retning, mot et nytt startpunkt. Den hjelper meg til å fokusere innad slik at jeg retter meg opp og tar pauser for holde balansen. Den gjør det lettere å delta i verden. Og det er jo det man vil, delta, være en liten del i et stort hele.
Jeg er ikke alene om å trenge en stokk. Noen synes, andre er usynlige. Jeg er glad for at min syns. Noen idioter tuter eller kjefter, men de er i mindretall. Da går jeg sakte da - og nå kan jeg også slå etter dem med stokken! De fleste er svært hjelpsomme - ikke minst fordi jeg har lært å være ydmyk og be om hjelp når det trengs. De som da sier nei kan du trygt overse. Det er verst for dem.

En tidsreise

- Du har forandret deg, sier min livsledsager.
Selvsagt har jeg forandret meg.

Spørsmålet er hvor lenge og hvor langt denne endringen vil (på)gå. Det er som jeg har mistet en fysisk dimensjon og fått en ny psykisk dimensjon - altså blitt yngre og eldre samtidig. Nå må jeg tvinge disse to sammen. Jeg må tilbake til et nullpunkt, begynne på nytt, finne andre gleder. De gamle strekker ikke til.
- Jeg satt i rullestol for seks måneder siden, sa en godt voksen og glad mann som spratt over parkeringsplassen som jeg møysommelig forserte med stokk. Han smilte godt da jeg høflig avslo hjelp. Ikke noe spretting på meg, nei. Men bare vent.
- Du vet, å løpe på ski vokser man fra, sa en annen voksen taxisjåfør da jeg kommenterte den lokale skientusiasmen, litt misunnelig.
Til gjengjeld fikk jeg i forgårs øye på en sene eller muskel på høyre side av halsen som jeg ikke har sett på lenge. Jeg har forfremmet meg selv fra krykker til stokk. Det går sakte, men jeg tolker alt i beste mening. Livet er fullt av små mirakler. Det gjelder å glede seg.
Glede er vesentlig. Det har vært en utveksling i Aftenposten denne uken om håp og optimisme når det ser dårlig ut. Gleden gir grobunn for håp - og det må til for å komme seg etter en smell. Uten håp blir du ihvertfall ikke frisk.
Jeg tenker mye på hva som gir meg glede. Det er ikke de samme tingene som før. Det er her alderen kommer inn, jeg har blitt eldre før tiden. Fysisk klarer jeg mindre, psykisk er jeg blitt mye større. Jeg gleder meg over samvær med min lille og store familie og gamle og nye venner. De er færre enn før, men så har jeg helller ikke kapasitet til flere. De gir meg en følelse av tilhørighet og være noe for noen, være en liten del av noe stort istedet for å være sentrum selv. Derfor må jeg lokke dem med på min reise, og ha forståelse for at de er der de er.
Våren, egentlig årstidene generelt, minner om at liv er en syklus der vi allle har en blomstringstid og en tid for å dø. Min tid er ikke nå, men jeg har erfart at tiden er begrenset. Derfor må vi ikke kaste den bort. Den fysiske utfoldelsen må ta utgangspunkt i meg, mine muligheter og begrensninger, ikke hva andre får til, ikke sammenligne.
Jeg har tatt et stort sprang. Nå går det fremover rent fysisk og samtidig bakover i tid. Et nytt startpunkt ligger i skjæringen mellom disse kurvene. Men akkurat hvor det er og hvor lang tid jeg må bruke for å komme meg dit, vet jeg ikke. Det jeg merker mest er et mentalt overskudd, mer rom for glede og et sterkere håp. Uten det klarer jeg ikke å motivere meg til den innsatsen som trengs. Ulykker i livet er hardt arbeid - også for dem som står rundt.
Jeg har tenkt at jeg har vært et blødende sår, hudløs og var. Etterhvert har jeg utviklet en skorpe, men huden under er fortsatt stedvis tynn. Det nytter ikke å pille av skorpa. Det tar tid å gro.

I hardt vær

Skipsforlis og overlevelse tilhører en annen verden. Kan vi ta inn over oss hva det innebærer?

På Island går liv og død hånd i hånd. Kanskje fordi samfunnet er så lite. Med 320 000 innbyggere kan du ikke la sykdom og død hos andre gå upåaktet hen. Jeg har vært her i tre dager og hørt fire historier om muskelsykdommen ALS, hjernesvulst og skipsforlis. Felles for alle historiene er overlevelse.
Jeg tror ikke det bare er fordi jeg selv er skeiv at folk er så åpne. Sykdom og elendighet er en del av livet. Du mister og får.
Hun med ALS maler med munnen og har 30-40 venner som tar seg av henne. Hun med hjernesvulst gikk fra høy til lav posisjon og jobber nå i Kabul. Han med halve ansiktet lammet etter hjernesvulst har trent opp musklene igjen. Og en overlevde 8-10 timer i frådende hav mellom Island og Norge. Alle omtales med stor respekt og kjærlighet.
- Du er heldig, sier folk til meg.
Ja, jeg er heldig. Det er like vanskelig å fatte.
- Sjømannen som overlevde, viste seg å være en diamant forkledd som gråstein. I havet gjorde han alle de riktige tingene: holdt armene inntil kroppem for ikke å miste varme, snakket til seg selv om barna sine og alt han hadde å leve for. Han omtalte de tre andre erfarne sjøfolkene som sine mentorer. Oppholdet i havet ga livet hans en annen retning. Ikke rart at hele Island satt klistret til skjermen da han fortalte, sa Gunnar.
Vanskeligheter får frem andre ting i deg. Noen vil kanskje kalle det en personlighetsendring, for meg handler det om utvikling. Jeg ser det på mine nærmeste og meg selv, på mennesker jeg møter og gjennnom historier jeg blir fortalt. Vanskeligheter kan foredle oss og få frem en toleranse og respekt for andre. Hvis vi er heldige.
Jeg har hørt si at vanskeligheter kan få folk til å skygge unnna. Det har jeg ikke sett. Snarere har jeg møtt hjelpsomhet og omtanke hos alle mulige. Der jeg virkelig møter motstand er hos meg selv.
- Vil du møte min syke venninne, spør Gunnar, vel vitende om at hun ikke er så heldig som meg.
Ja. Hvis hun orker. Hun - og Gunnar - utviser en raushet og omtanke som gir grunn til å stoppe opp. Tenk å klare å by på seg selv - uvær til tross. Vi er i samme båt.