Fremad!

I dag har jeg vært ute i verden med stokk for andre gang. Det er litt skummelt - men mest hipt!

Vet hva du tenker: Stokk er for gamle kjerringer! Mangler bare hatt og briller. Jeg har det også. Og med stokk kan du slå utrolig hardt.
For meg representerer det en begynnelse og ikke en slutt. Stokken, som jeg har fått av C og jentene, er et veldig håndfast bevis på en ny tilværelse. Og ikke minst en helt ny innfallsvinkel til julegaver. Jeg har tenkt å pynte meg med stokk. Det er vel som en studievenniinne sa, det gjelder å grisespise med verdens største selvfølge.
Misforstå meg rett! Stokken er ikke et signal om at jeg har gitt meg. Det blir like mye trening som før. Stokken er et tegn på bevegelse i riktig retning, mot et nytt startpunkt. Den hjelper meg til å fokusere innad slik at jeg retter meg opp og tar pauser for holde balansen. Den gjør det lettere å delta i verden. Og det er jo det man vil, delta, være en liten del i et stort hele.
Jeg er ikke alene om å trenge en stokk. Noen synes, andre er usynlige. Jeg er glad for at min syns. Noen idioter tuter eller kjefter, men de er i mindretall. Da går jeg sakte da - og nå kan jeg også slå etter dem med stokken! De fleste er svært hjelpsomme - ikke minst fordi jeg har lært å være ydmyk og be om hjelp når det trengs. De som da sier nei kan du trygt overse. Det er verst for dem.