En tidsreise

- Du har forandret deg, sier min livsledsager.
Selvsagt har jeg forandret meg.

Spørsmålet er hvor lenge og hvor langt denne endringen vil (på)gå. Det er som jeg har mistet en fysisk dimensjon og fått en ny psykisk dimensjon - altså blitt yngre og eldre samtidig. Nå må jeg tvinge disse to sammen. Jeg må tilbake til et nullpunkt, begynne på nytt, finne andre gleder. De gamle strekker ikke til.
- Jeg satt i rullestol for seks måneder siden, sa en godt voksen og glad mann som spratt over parkeringsplassen som jeg møysommelig forserte med stokk. Han smilte godt da jeg høflig avslo hjelp. Ikke noe spretting på meg, nei. Men bare vent.
- Du vet, å løpe på ski vokser man fra, sa en annen voksen taxisjåfør da jeg kommenterte den lokale skientusiasmen, litt misunnelig.
Til gjengjeld fikk jeg i forgårs øye på en sene eller muskel på høyre side av halsen som jeg ikke har sett på lenge. Jeg har forfremmet meg selv fra krykker til stokk. Det går sakte, men jeg tolker alt i beste mening. Livet er fullt av små mirakler. Det gjelder å glede seg.
Glede er vesentlig. Det har vært en utveksling i Aftenposten denne uken om håp og optimisme når det ser dårlig ut. Gleden gir grobunn for håp - og det må til for å komme seg etter en smell. Uten håp blir du ihvertfall ikke frisk.
Jeg tenker mye på hva som gir meg glede. Det er ikke de samme tingene som før. Det er her alderen kommer inn, jeg har blitt eldre før tiden. Fysisk klarer jeg mindre, psykisk er jeg blitt mye større. Jeg gleder meg over samvær med min lille og store familie og gamle og nye venner. De er færre enn før, men så har jeg helller ikke kapasitet til flere. De gir meg en følelse av tilhørighet og være noe for noen, være en liten del av noe stort istedet for å være sentrum selv. Derfor må jeg lokke dem med på min reise, og ha forståelse for at de er der de er.
Våren, egentlig årstidene generelt, minner om at liv er en syklus der vi allle har en blomstringstid og en tid for å dø. Min tid er ikke nå, men jeg har erfart at tiden er begrenset. Derfor må vi ikke kaste den bort. Den fysiske utfoldelsen må ta utgangspunkt i meg, mine muligheter og begrensninger, ikke hva andre får til, ikke sammenligne.
Jeg har tatt et stort sprang. Nå går det fremover rent fysisk og samtidig bakover i tid. Et nytt startpunkt ligger i skjæringen mellom disse kurvene. Men akkurat hvor det er og hvor lang tid jeg må bruke for å komme meg dit, vet jeg ikke. Det jeg merker mest er et mentalt overskudd, mer rom for glede og et sterkere håp. Uten det klarer jeg ikke å motivere meg til den innsatsen som trengs. Ulykker i livet er hardt arbeid - også for dem som står rundt.
Jeg har tenkt at jeg har vært et blødende sår, hudløs og var. Etterhvert har jeg utviklet en skorpe, men huden under er fortsatt stedvis tynn. Det nytter ikke å pille av skorpa. Det tar tid å gro.