På Island går liv og død hånd i hånd. Kanskje fordi samfunnet er så lite. Med 320 000 innbyggere kan du ikke la sykdom og død hos andre gå upåaktet hen. Jeg har vært her i tre dager og hørt fire historier om muskelsykdommen ALS, hjernesvulst og skipsforlis. Felles for alle historiene er overlevelse.
Jeg tror ikke det bare er fordi jeg selv er skeiv at folk er så åpne. Sykdom og elendighet er en del av livet. Du mister og får.
Hun med ALS maler med munnen og har 30-40 venner som tar seg av henne. Hun med hjernesvulst gikk fra høy til lav posisjon og jobber nå i Kabul. Han med halve ansiktet lammet etter hjernesvulst har trent opp musklene igjen. Og en overlevde 8-10 timer i frådende hav mellom Island og Norge. Alle omtales med stor respekt og kjærlighet.
- Du er heldig, sier folk til meg.
Ja, jeg er heldig. Det er like vanskelig å fatte.
- Sjømannen som overlevde, viste seg å være en diamant forkledd som gråstein. I havet gjorde han alle de riktige tingene: holdt armene inntil kroppem for ikke å miste varme, snakket til seg selv om barna sine og alt han hadde å leve for. Han omtalte de tre andre erfarne sjøfolkene som sine mentorer. Oppholdet i havet ga livet hans en annen retning. Ikke rart at hele Island satt klistret til skjermen da han fortalte, sa Gunnar.
Vanskeligheter får frem andre ting i deg. Noen vil kanskje kalle det en personlighetsendring, for meg handler det om utvikling. Jeg ser det på mine nærmeste og meg selv, på mennesker jeg møter og gjennnom historier jeg blir fortalt. Vanskeligheter kan foredle oss og få frem en toleranse og respekt for andre. Hvis vi er heldige.
Jeg har hørt si at vanskeligheter kan få folk til å skygge unnna. Det har jeg ikke sett. Snarere har jeg møtt hjelpsomhet og omtanke hos alle mulige. Der jeg virkelig møter motstand er hos meg selv.
- Vil du møte min syke venninne, spør Gunnar, vel vitende om at hun ikke er så heldig som meg.
Ja. Hvis hun orker. Hun - og Gunnar - utviser en raushet og omtanke som gir grunn til å stoppe opp. Tenk å klare å by på seg selv - uvær til tross. Vi er i samme båt.
I 2009 fikk jeg slag. Å gå fra Ane 1.0 til Ane 2.0 har tatt 15 år og mye prøving og feiling. Det har gitt nye erfaringer og perspektiver.
«Jeg er overrasket over hva det innebærer ikke lenger å bli oppfattet som A4. Skeivt tryne, dårlig syn og hørsel og manglende balanse er i beste fall eksentrisk. Mest tankevekkende av alt er at jeg verken er den første eller siste som gjennomgår en livsendring, at folk gjør det hele tiden av mange forskjellige årsaker. Det eneste jeg vet er at alt går over.»
lørdag 17. mars 2012
I hardt vær
Skipsforlis og overlevelse tilhører en annen verden. Kan vi ta inn over oss hva det innebærer?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Takk for at du kommenterer! Jeg svarer så raskt jeg klarer. - Ane