«Jeg er overrasket over hva det innebærer ikke lenger å bli oppfattet som A4. Skeivt tryne, dårlig syn og hørsel og manglende balanse er i beste fall eksentrisk. Mest tankevekkende av alt er at jeg verken er den første eller siste som gjennomgår en livsendring, at folk gjør det hele tiden av mange forskjellige årsaker. Det eneste jeg vet er at alt går over.»

søndag 28. januar 2024

Underdrivelsen

Jeg sitter ikke i rullestol og insisterer på at jeg kan gå - selv om det går i sneglefart og jeg i blant faller.Derfor tviler Oslo kommunes Bymiljøetat på om jeg er bevegelseshemmet og at behovet er reelt til å kvalifisere til handicapparkering.

Forrige gang jeg søkte, måtte jeg anke to ganger. Nå har jeg bare anket én gang - foreløpig. Ifølge forskriften  er formålet å gi forflytningshemmede med et reelt behov for parkeringlette et tilgjengelig parkeringstilbud. Det er altså todelt: Du må være forflytningshemmet og du må ha et reelt behov. 
— Du må ikke være så optimistisk, sier mannen min om at jeg har krysset av for at jeg kan gå 500 meter.  
Men jeg kan gå 500 meter - hvis det er lyst, jeg kan gå i mitt eget tempo, jeg vet hvor jeg skal og ingen eller ingenting forstyrrer meg. Sol rett i øyet som jeg ikke kan lukke eller ujevnheter i veien er nok til å vippe meg av pinnen. Dessuten hater jeg å fremstille meg som en person som ikke kan gå. Jeg kan for faen gå! Men samtidig innser jeg at er jeg forflytningshemmet. Det går ikke fort akkurat. Og fremdeles har jeg rester av blåmerket som gikk fra rumpesprekken til nedover låret da jeg gikk over ende på vei rundt kvartalet etter nyttår.
Tro det eller ei, man blir vant til å falle. Jeg vet etterhvert at rumpa ut og febrilsk krafsing etter noe å holde i, er oppskrift på å tryne. Hvis jeg i øyeblikket ikke overgir meg, men klarer å pressse hoftene frem og rette opp ryggen, går det bra. Det er bare så vanskelig når redselen tar overhånd.
Å forlange at Bymiljøetaten leser mellom linjene, er mye forlangt, jeg vet det. Likevel blir jeg overrasket over avslagene, at det ikke er åpenbart at jeg er bevegelseshemmet nok og at behovet er der. Skjønner de ikke hvor vanskelig det er å beskrive seg selv som en hjelpesløs stakkar?
Da er vi over på reelle behov. Er det å oppprettholde et sosialt liv et behov? Er det å ha bevegelsesfrihet et behov? Er det et behov å gjøre ærend? Er det så at behovene endrer seg fordi du har en kronisk sykdom? Kan det være et behov å se seg selv som et selvstendig menneske?  
Noen endringer er til å leve med. Jeg sminker meg ikke lenger, rett og slett fordi jeg ikke klarer. Jeg kan ikke klippe tånegler heller - fordi jeg ikke ser forskjell på tå og negl (forfengeligheten lever i beste velgående). Jeg har alltid elsket å kjøre bil, delvis selve kjøringen, delvis bevegelsesfriheten - å kunne sette seg i bilen en sen sommerkveld og kjøre over fjellet fra Bergen til Oslo og beundre lyset og roen. Da jeg fikk slag, røyk lappen. 14 år senere fikk jeg lov av politiet å kjøre opp i klasse B (personbil). Jeg tok kjøretimer, men oppdaget at det å kjøre fort med bil bare gjorde meg bare redd og ikke glad. Da bestemte jeg meg for at mopedbil med maxfart 45 km/t var nok. Jeg funderte på hvorfor det - til jeg skjønte at det var fordi jeg bestemte selv.
Livet etter slaget er fullt av oppdagelser, kanskje mest om meg selv, men også om andre. I Oslo er det Bymiljøetaten som bestemmer hvem som kan parkere på HC-plass. Hvor mange slike plasser som finnes og hvor mange som kvalifiserer til å parkere der venter jeg fortsatt svar på. Og jeg skjønnner at de må være strenge. Hvor ofte ser man ikke folk sprette ut av bilen etter at de har parkert på HC-plass. Men litt fantasi og empati forventer jeg faktisk.






søndag 14. januar 2024

Taktskifte

Hver uke besøker jeg en dement venninne. Det er lærerikt.
Lærerikt på flere måter. 
Det begynte da jeg fikk slag i 2009. Hun var der. Hentet meg i bil, gikk på korte og sakte turer med meg som endte med besøk på kafé hver uke. Vi dro på oppdagelsesferder, nye kaféer, syklet og svømte. Etter hvert ble Alzheimeren åpenbar. Min kurve gikk sakte oppover, hennes nedover. Jeg begynte å hente henne på trehjulssykkel eller i mopedbil og fulgte henne hjem. Hun glemte å handle og spise. Nå bor hun på et hjem.
Der ser jeg virkningen av alder og sykdom. Og mye godhet fra de som jobber der.
Jeg vet ikke hvordan det er å flytte fra hjemmet sitt til ett rom og bad, ikke å kunne bestemme over eget hår eller egne klær. Sakte bli gråere og tynnere. Jeg vet ikke engang om det spiller noen rolle. Om det var et tegn på Alzheimer eller høy alder, vet jeg ikke, men hun kunne buse ut med tanker som var høyst private og nesten upassende. En slags «oversharing».Våre samtaler er redusert til ingenting.Hun skjønner ikke lenger hva jeg sier. Jeg skjønner ikke hva hun sier.  Om hun husker hva jeg heter tror jeg ikke, men hun blir med uten å kny.
Oppdagelsesferden nå er å ta heisen til første etasje der det er en kaffeautomat og bord og stoler. Der hører vi på musikk sammen. Det er den beste veien inn til henne. Hun nynner. Sist lyttet vi til Alf Prøysens «Romjulsdrøm». 
Nå er et «bæssmorfang» kanskje det viktigste hun har. For som Prøysen sier: «Saligheta er et bæssmorfang».
Jeg var bare 43 år da jeg fikk slag. Gammel synes jeg da. Ung tenker jeg nå. Det er snart 15 år siden. Lenge trodde jeg at ting ville komme tilbake til meg. Det tror jeg ikke lenger - og endelig har jeg lagt sorgen bak meg. Mye av det som er forbundet med det som var, forblir fortid. Der er mitt liv parallelt med min venninnes. Det som var, var. Hva som kommer, er overraskende - også for meg.
-Er det ingenting av Ane 1.0 som er med over i Ane 2.0? spurte en annen venninne.
Jo, det er en parallell til min demente venninne: Mye er borte, men vi har med oss kjernen.  Jeg innser at det er en tid for alt. Livet er en serie av taktskifter. Grovt sagt begynner livet når du flytter hjemmefra. Først handler det om å avfinne seg med at barndommen er over og at du skal finne retning og kanskje en kjæreste. Så skal du vokse deg inn i arbeidslivet og kanskje familielivet. men etterhvert får taktskiftene en annen karakter. De blir alvorligere og vanskeligere å forsone seg med. 
Jeg har oppdaget hvor prisgitt jeg er mine nærmeste, hvor takknemlig jeg er for at de er der, hvor glad jeg er for deres pågangsmot og toleranse. Uten å være klar over det, har jeg lagt til rette for godhet i mitt liv. Slik min demente venninne har lagt grunnlag for ukentlige besøk og lojalitet. Det er ingen spøk å bli gammel og avfeldig.




søndag 7. januar 2024

I sneglefarta!

Om syv år vil 20 prosent av den norske befolkning være over 75 år. Det tilsvarer ca én million mennesker. Mange av dem vil sitte bak rattet - noen uten problem, men også noen som kanskje ikke burde sitte der. Vi vet at reaksjonen svekkes med alder og sykdom - også syn og hørsel. Og vi vet hvor vanskelig det er å kvitte seg med bilen, enten man bor i by eller grisgrendte strøk. Mange er også avhengige av bilen fordi styrken i armer og bein og balansen svikter. Men med mopedbil følger et stigma. I Sverige kalles de EPA-traktorer. Og hvem liker å bli bestemt over?

Da jeg grein meg til mopedbillappen i 2017, fantes så og si ingen alternativer til «lekebil» på diesel med maxfart 45 km/t. Det kommer seg heldigvis. For min del tok en hjerneblødning kverken både på syn og balanse, selv om jeg bare var 43 år. Nå kan jeg i teorien få sertifikat klasse B tilbake. Men gleden over å kjøre fort er vekk. Nå blir jeg bare redd. Selv kjøretimer med en erfaren trafikklærer kunne ikke bøte på det. En oppgradering av kunnskap var på sin plass, men lappen for personbil bestemte jeg meg for å gi blaffen i.

Nå er fartsgrensen i tettbygde strøk redusert til 50 km/t (i Oslo 40 km/t) og trafikken er tettere med elektriske sykler og sparkesykler og mindre marginer. Det går over min fatteevne at ikke veimyndighetene koordinerer sine fartsgrenser med de som lager mopedbiler. Det ville gjøre det lettere for eldre eller skrantne sjåfører å bytte til en bil bedre tilpasset deres evner, behov - og økonomi. Med mopedbil slipper du veiavgift og bompenger. Den koster mindre. Du kan riktignok ikke kjøre på motorveier og tuting fra stressa bilister må du venne deg til. Men sjansen for å drepe seg selv eller andre er betydelig mindre.



ET GODT ALTERNATIV: Når balanse og syn svikter, er mopedbil et alternativ verdt å vurdere - også for å holde seg fast. (Foto: Carl Størmer/2023)


torsdag 13. juli 2023

13 cm for mye

 Det begynte allerede på Rådhuskaia. - Din sykkel kan vi ikke ta med, sa ferjemannen høyt og tydelig henvendt til meg. - Den er for stor. Det står på Ruters hjemmeside.

Jeg er avhengig av sykkelen for å komme meg rundt. Båten til Son har plass til seks sykler - med makslengde 1,75 meter. Heldigvis visste jeg ikke det. På sensommeren i fjor tok jeg nemlig sykkelen med ombord uten problemer.

Det hører med til historien at jeg har en lang sykkel; 1,88 meter for å være eksakt. 13 cm for lang, synes Ruter. Lang, fordi den har tre hjul, fordi jeg ikke har balanse og går dårlig etter et slag i 2009.

Heldigvis kom mannen min og hvisket ferjemannen i øret at det ikke var en sykkel, men en elektrisk rullestol. Det endte med at vi fikk komme ombord «for denne ene gangen». Men jeg kunne ikke regne med at det ville skje igjen. Flaks at vi var de eneste på sykkel denne tirsdagen. 

Opplevelsen har fått meg til å tenke. Tenke på hvor avgjørende det er for alle med utenom det vanlige behov å tekkes de med makt i situasjonen. Denne gangen var det mannen min som tok konfrontasjonen.

Ferjemannen kunne stått på sitt,  håndhevet reglene - og etterlatt meg og sykkelen på kaia.  

Alle krumspring for å få med seg sykkelen til Son om sommeren, er nå bare å glemme. Fattern min har kvittet seg med pickupen som kunne ta sykkelen på planet. Svend kjørte den ut på henger et år,  men jeg synes ikke jeg kunne spørre igjen. Jeg syklet langs Nesoddlandet i fjor og måtte melde pass da vi kom til Drøbak. Og Vy har samme regler som Ruter.

Jeg er avhengig av folks godhet og vilje til å tøye reglene. Takk for at slike folk finnes!

GLAD: Jeg kom meg til Son takket være noens vilje til å tøye reglene.  (Foto: Carl Størmer/2023)



onsdag 15. april 2020

En ny deg


Når du opplever at kroppen svikter, introduseres en ny form for tvil. Ikke en gang du selv og sanseinntrykkene dine er til å stole på.


I 2014 var 15 000 mennesker av ulike årsaker innom en intensivavdeling ved norske sykehus. En intensivpasient er definert som en person med akutt og livstruende organsvikt. Serious shit, med andre ord. I 2016 var jeg en av dem. Nå er det Corona-pasientene.

Jeg husker egentlig lite av hva som foregikk i 2016. Fremdeles er det «opplevelser» i september og oktober og kanskje også november og desember, det er all grunn til å tvile på. Jeg var for eksempel aldri i et stort gult rom med masse gardiner ved et lite vann med høye siv og en gangsti i Østfold der folk lufta hundene sine. De asiatiske dekorasjonene jeg husker så godt eksisterer ikke. Ei heller gutten som gjorde lekser i periferien. Jeg så min mann og hørte min venninne K, men mine foreldre og søsken satt ikke bak gardinene og snek seg ikke i hemmelighet rundt sengen. De var der, korrigerer min mann, men jeg husker dem ikke. Selv ikke engang ungene klarte å trenge gjennom til min bevissthet.

- Jeg så på deg at du var opptatt med å overleve, kommenterte min gode legevenninne.

Selv husker jeg ikke så mye fra denne tiden og det er det som er så tankevekkende. Det er små glimt, hjemmefra med muttern 20 år frem i tid (jeg kan huske at jeg stusset over at hun fremdeles levde), at jeg ble trillet til et iskaldt rom på Rikshospitalet (hvor jeg anbefalte sykepleieren å ta på seg en varm genser) og at jeg var i et rom med utsikt østover mot Bislett stadion mens en sykepleier prøvde å ta en blodprøve (uten at det gikk). 

Jeg verken skrev eller deltok i et skuespill, men var høyst reelt i et skuespill som foregikk inni mitt hode - et slags sammensurium av ekte hendelser og folk og det rene oppspinn.

Førs da min mann leste høyt fra dagboken sin i romjulen 2016 og jeg fikk se fotografier skjønte jeg hvor fjern jeg var - og hvor skremmende det må ha fortont seg utenfra. Merkelig nok var jeg ikke redd og panikkslagen, bare konsentrert om å komme meg gjennom og helst overleve. Men jeg blir helt satt ut av tanken på hvem jeg har skjelt ut og tiltenkt alle mulige vanvittige motivasjoner og handlinger. Ennå snaut fire år etter gjør jeg nye oppdagelser, og jeg kjenner at det gjør meg tiltagende forbeholden og redd. Alle «oppplevelser» blir forholdt min mann, så jeg ikke insisterer på noe som bare er tull.

- Det er helt normalt, sier min legevenninne.- Blandingen av å miste kontrollen over sin egen kropp, ligge på respirator og bli dopet ned, fremkaller slike reaksjoner.

Jeg ser på min tid som intensivpasient som en blanding av hallusinasjoner og dyp konsentrasjon. For det er ikke tvil i min sjel om at mine opplevelser er ekte, selv om de kanskje ikke avspeiler samme virkelighet som for andre!

Jeg leste en bok av nevrokirurgen Eben Alexander: "Himmelen finnes". Han ligger en uke i koma, og mener det ga ham en opplevelse av hva døden og Gud er. Jeg opplevde verken lange tunneler med himmelstrålende lys i den andre enden eller Gud, bare en intethet, nesten sammenlignbar med en dyp søvn. I ettertid kan jeg si at det gjorde meg klar over at livet er dyrebart og at kjærligheten til mine nærmeste er det fineste jeg har.

Samtidig gjorde det - og et spørreskjema fra Universitetssykehuset i Oslo - meg klar over at også her er reaksjonene mange og ulike. Jeg har googlet meg så smått rundt etter andres erfaringer. I en artikkel fra den norske legeforeningen rapporterer noen om redsel og vonde erfaringer, andre om religiøse opplevelser og atter andre om endring i livsverdier og livsvalg. Nå, fire år etter, ser jeg at det er «opplevelser» jeg har glemt. De gjør små inntredener i livet mitt, men forsvinner like brått som de kommer..

Det er da jeg tenker på Corona-pasienter. Aldri har så mange ligget samtidig på respirator. For hver dag de tilbringer der, må de trene seg opp på nytt. Ikke noe tar rotta på muskler som opphold i sykeseng. Pasientene må finne ut hva som er sant og usant av det de har «opplevd». Sannsynligvis møter de en ny utgave av seg selv.

Samtidig må livredde pårørende som ikke en gang får være tilstede ved sykesengen, håndtere seg selv og den som har vært syk. Når dette er over, sier vi til hverandre. Jeg er ikke sikker på at det vil gå over. Det kan ihvertfall ta lang tid. På samme måte som etter all skade, oppstår svakheter som viser seg først viser seg etterhvert. Jeg kjenner på svakheter som jeg aldri tenkte på før. Jeg fryser lettere. Glem bading i kaldt vann. Glem tynnkleddhet og lekre nylonstrømper. Nå er det raggsokker og kofte som teller. Samt vår kollektive tålmodighet.


onsdag 18. januar 2017

Opprydning

Høsten har vært stri - og dominert av to hendelser. Fellesnevner er opprydning.

22. september spydde jeg blod. Det ble begynnelsen på en serie sykehusopphold som vi ennå ikke er sikre på er over. Jeg husker egentlig lite av de to første ukene. Men allerede første kveld tenkte jeg at det ikke var sikkert at dette ville gå bra. For hva om morgendagen ville begynne uten meg? Da måtte jeg rydde unna og forsikre meg om at min ektefelle og to halvvoksne barn ville få hjelp til å lage en tilværelse uten meg. Det tvang meg til å tenke gjennom alle de som står oss nær, gjøre opp status og erkjenne at jeg ikke har noen særlig innflytelse over valg som blir tatt uten meg. Jeg kjente at jeg måtte slippe taket.
Det var en skummel, men nødvendig tanke. For samtidig hadde den et element av overlevelse. Jeg skjønte at jeg måtte fokusere for å komme meg gjennom hva det nå var som lå foran meg. Det var rett og slett ikke plass til andre enn meg.
Da jeg kom hjem etter seks uker, var jeg tynn og skranten. Mentalt har det nok også preget meg, men hvordan vet jeg ikke ennå. Planen som for alvor tok form 22. september, var å tømme kjelleren for å lage en hybelleilighet i kjelleren. Den kunne være et tilfluktssted for et familiemedlem eller en ekstra inntekt - en langtidsplan. Dette prosjektet kunne blitt lagt på is, selvsagt. Men det tenkte vi ikke på. Istedet gikk vi løs på alt som lagres i en kjeller.
Det er ikke småtteri: ubrukelig verktøy, juletrepynt som aldri blir tatt frem, sesongklær som ikke har vært brukt på 20 år, sko og støvler som du innerst inne vet aldri blir tatt frem igjen, filler av ihjelvasket sengetøy, bøker som aldri blir åpnet, fotografier av folk du ikke vet hvem er, gamle møbler, mistilpassede hyller, bruksanvisninger som ligger på UTube, bilder som aldri blir hengt opp, forelesningsnotater som har samlet støv i 30 år - og slik kunne jeg fortsette.
Den mentale opprydningen på sykehuset gjorde det lett å kaste og gi bort.
Fellesnevneren for disse to operasjonene er at det innebærer å ta stilling til tidligere prioriteringer. Det jeg oppdaget var at ting jeg trodde ville følge meg resten av livet, ikke måtte det. Det er snarere en lettelse å bli kvitt ting - og når jeg ser på haugen som nå står i stua, tenker jeg at mer må ut. Da jeg fikk slag i 2009, gikk jeg gjennom en sorg over ferdigheter jeg ikke trodde jeg kunne leve uten. Det tok flere år, men konklusjonen er at livet lar seg manøvrere selv om horisonten er smalere enn før.
Denne vinteren bruker jeg ikke krefter på å sørge, jeg er tvert i mot bare glad for familie, foreldre, søsken og venner og den kjærligheten de omgir meg med. Jeg er heldig som er omslutttet av så mye god vilje.
- Menigheten ber for dere, skrev en bekjent fra Baltimore.
- Men vi tror ikke, repliserte min mann.
- Ikke vi heller, skrev hun tilbake. - Men vi tror på det å støtte opp i en vanskelig situasjon.
Det er mange som har heiet. Og det er mange jeg ikke vil leve uten. Men hvem det er som går først, vet ingen. Jeg har begynt å tenke tanken hver gang jeg går i et bursdagsselskap eller tar et glass vin med naboene: En av oss dør først. Og jeg tenker det ikke med vemod, snarere med en erkjennelse av at livet er en begrenset ressurs. Da er det ikke så nøye med alt som ligger i kjelleren.

torsdag 5. januar 2017

Innsiktens pris

I syv år har jeg vært uten balanse. Ufør, vil noen si. Men jeg klarer ikke å se meg selv som en ufør person.

I en artikkel jeg leste stod det at hver femte amerikaner lever med en funksjonshemming, enten de er født med det eller har tilegnet seg det gjennom sykdom, ulykker eller alder. Det er nesten slik at uførhet er noe vi alle må kjenne på en eller annen gang i livet. For noen går det over, men langtfra alle.
Hva tallet er i Norge vet jeg ikke, men jeg tror at mange tenker "stakkars deg" når de ser en person som ikke lenger er så fysisk kapabel. De glemmer at det medfører en kraftig mental omstilling. Albert Einstein uttrykte det slik: For å bli det jeg ønsker å være må jeg være villig til å gi avkall på den jeg er.
For meg tok det tre år å slutte å sørge over den jeg var. Jeg var ikke sint og bitter, tror jeg, bare uendelig trist over å påføre dem jeg satte høyest så mye smerte og ikke lenger kunne gjøre alt med letthet og hurtighet. Det ble mye grining før jeg ble lei av å være lei meg og begynte å bli mer konstruktiv i forhold til dårlig balanse, nedsatt følsomhet på venstre side, et halvdøvt øre og dobbeltsyn.
Dårlig balanse er ikke noen fordel, men jeg opplevde at mye kunne trenes tilbake og en sykkel på tre hjul og lavt tyngdepunkt ga meg bevegelsesfriheten tilbake. Dessuten kan jeg krabbe og folk holder meg gjerne i hånda når jeg leggger ut på tur og blir usikker underveis. Nedsatt følsomhet på venstre side gir meg fortsatt en følelse av å gå med hanske, men den høyre siden er som før, tror jeg. Et halvdøvt øre gjør at jeg kan ignorere skrål fra fester og russen og sove lenger om morgenen. Og nå har endelig det høyre øyet gitt opp å dominere, slik at det venstre kan gjøre jobben alene. Da forsvinner dobbbeltsynet og som ordtaket sier: In the land of the blind the one-eyed man is king.
Jeg er konge. For den mentale reisen som jeg har vært på, gjør det å leve med begrensninger helt kongelig.
Jeg ser det IKKE å leve med uførhet som begrensende rent mentalt. For når du må endre vaner etter 50 år gir det deg et forsprang. Det har du overskudd til når du er 50 år, men kanskje ikke nå du er 80. Jeg vet ikke for jeg er ikke 80 ennå. Det som slår meg er menneskers utrolige tilpasningsdyktighet. Hver alder har sin sjarm, sier faren min som snart er 80. Han pleide å kjøre som en villmann. Det kan han ikke lenger. Han liker ikke å kjøre i mørket. Og bruke mobiltelefonen samtidig som han kjører er det bare å glemme. Den innsikten har sittet langt inne. Det gjør innsikt som regel.