En pust i bakken

Før tok man seg tid til en pause. Ikke nå lenger.

En pust i bakken, du liksom. Samfunnet krever deg 24/7. Er det ikke jobben, er det noen andre som skal ha noe.
Før kunne jeg multitaske; satt aldri på do uten samtidig å pusse tenner eller å tekste. En fyr jeg møtte hos kiropraktoren, kunne ikke avtale ny time uten først å sjekke sin 7.sans, telefonen og hukommelsen. Jeg har alltid likt å løpe i skogen - delvis fordi jeg kunne kombinere det med både en prat med naboen og tur med bikkja.
Jeg har vært en av de med kontroll på alt; hus og heim, mann og unger, jobb og fritid. Ingen hadde høyere brøytekanter og mer sirlige brettekanter. Vel, those were the days, my friend. And they have come to an end.
Nå kan jeg bare gjøre en ting om gangen. Snakke eller gå (les: sjangle). Slappe av eller være i aktivitet. Lese eller lytte. Glem multifunksjon.
Faktisk er det ganske befriende. Og bra, tror jeg, i det lange løp; å gjøre en ting om gangen og være tilstede i det man gjør. Deri ligger nøkkkelen til et lykkelig liv.
Stress bør ikke ignoreres. I Danmark er det hver dag 35 000 som er sykemeldte på grunn av stress, skriver Weekendavisen. 35 000! En kan spørre seg om de som ikke tåler stresset, bør bytte jobb. Men man kan også spørre seg hvilke trekk ved moderne arbeidsliv folk ikke tåler. Jeg tror kravet til tilgjengelighet går mange til hodet. De glemmer å gi plass til seg selv.
Jared Diamond skriver i sin sivilisassjonskritiske bok "Guns, Germs and Steel" at han ser høyt utviklet intelligens og originalitet som minst like fremtredende i mer "primitive" kulturer. Hans tanker viser at levende levd liv og akutt problemløsning er viktigst. Og det er nettopp det som kommer til overflaten når vi frikobler hodet; som f eks når vi venter på noe(n) og gjør - ingenting. Det er tankevekkende at mitt mest kreative arbeid som journalist ble gjort de dagene blokka var tom, det ble bladd i gamle papirer eller tatt lange pauser - eller jeg ikke rakk annet enn å reagere raskt og fulgte instinktene.
Fra USA rappporteres det jevnlig om familier som hver på sin kant sitter fordypet i en skjerm. Hvem kan si at det du opplever online er viktigere enn andres erfaring. Du imiterer, ikke innoverer.
Senest dennne uken ble jeg minnet om at rehabilitering etter slag for få ar siden handlet om ytterligere å pasifisere den syke armen for å "styrke" den friske. Da visste man lite om hjernens evne til å hele seg selv. Jeg klarer ikke å la være å tenke på hva annet vi ikke vet - og hvilke fasitsvar som må endre seg.
Selv sverger jeg for tiden til yoga. Jeg kjenner at hodet ligger to skritt foran kroppen. Målet er å finne en balanse - uten at det går på bekostning av for mye av min mentale kapasitet og intellektuelle kraft. Jeg vet ikke om det er for nye forlangt. Men noe alternativ kan jeg ikke se - ennå.
Kanskje det er dit vi må; at eneste alternativ er et skrekkscenario. I USA er det stadig flere som innfører begrenset skjermtid, fellesmåltider og gammeldags samtale. Jeg vet ikke hvor Norge står. Tradisjonelt er vi jo, ja, tradisjonelle. Vi tar jo lange ferier, men klarer å fylle dem til randen. Samtidig ser jeg tegn til at tempoet skrur seg opp.
Det er jo kulere med folk, da; historier og erfaringer. For ikke å snakke om pauser der det ikke skjer for mye. Det er da det er tid til å finne sammen. Puste ut. Det er vi avhengige av.

Januar 2011