«Jeg er overrasket over hva det innebærer ikke lenger å bli oppfattet som A4. Skeivt tryne, dårlig syn og hørsel og manglende balanse er i beste fall eksentrisk. Mest tankevekkende av alt er at jeg verken er den første eller siste som gjennomgår en livsendring, at folk gjør det hele tiden av mange forskjellige årsaker. Det eneste jeg vet er at alt går over.»

lørdag 15. januar 2011

Statusrapport (45)

Det vanskeligste med å være syk er å se fremgangen.

Det er som å se at gresset gror. Du ser det bare når det har gått tid - og selv da er det lett å ta alle endringer for gitt.
- Se på rynkene mine! Har de ikke beveget seg litt mot høyre? spør jeg når vi har lagt oss om kvelden. - Og neseboret mitt, kan du ikke se antydning til dirring i musklene?
Min mann svarer så godt han kan, og jeg ser den samme flakkingen i blikket som når jeg har flyttet på alle stauder i hagen. Han ser ikke en dritt, men vil så gjerne - for min skyld.
Å være syk er å bli veldig nærsynt og selvopptatt.
- Jeg er så lei av slaget ditt, sier 12-åringen.
Det skjønner jeg godt. Jeg våkner, lever og legger meg med slag - og er også lei. NÅ må det da ta slutt. Men neida. Snakk om Groundhog Day, du vet filmen med Bill Murray som gjenopplever den samme dagen om og om igjen.
Det pussige er at jeg bruker samme strategi. Prøver, feiler og perfeksjonerer. Jeg har forsøkt å trene det av meg - til liten nytte, føles det som. Ære være fysioterapeuter, men "for a guy with a hammer everything looks like a nail".
- Det er ikke musklene dine det er noe feil med, konkluderte kiropraktoren.
Nei, det er hodet - eller rettere sagt forbindelsen mellom hode og muskler.
- Jeg er forundret over at det finnes så lite informasjon. Det burde jo være noen entydige råd, sier min mor indignert.
Hun forteller om en venninne med brystkreft som først etter ett år fikk beskjed om ikke å overbelaste armen. Da var det allerede blitt et stort ødem.
Det samme gjelder for slag. Motstridende beskjeder er bare fornavnet. Noen anbefaler kirurgi, andre sier vent, ta tiden til hjelp.
Leger er bare... leger. De forventes å ha svar, men ofte har de verken svar eller egen erfaring. Ikke så rart, men like fullt rart at de ikke er mer nysgjerrige på hva som virker. Men erfaringen har kanskje like mange ansikter som slaget?
Jeg har ikke lenger tro på muskler og begrenset tro på vilje - det være seg egen eller andres. Men det at noen tror på deg og din fremgang hjelper. Du vet best. Og kropppen vil bli frisk eller så frisk som mulig. Men den må få overkommelige utfordringer.
Derfor føhner jeg meg i øret mens jeg sier alfabetet eller teller høyt. Jeg klapper og koordinerer. Tøyer og bøyer i yogaklasser. Snurrer rundt med lukkede øyne, går regelmessig til synspedagog og tygger på pinner. Stimulerer ansiktet med strøm og massasje. Alt jeg kan komme på av utforinger, bortsett fra å stå på hodet og uten at det tar rotta på humøret.
Jeg er som en baby. Det er ingen vits i å prøve å gå før man kan krabbe. Man er klar når man er klar. Man gråter så lenge man gråter. Og man ler så fort man kan. Alt krever en nærmest uendelig tålmodighet fra alle. Det er godt å være del av noe størrre.
Jeg må minne meg på at det faktisk skjer noe. Rullestol og dusjstol er ute av huset. Jeg trenger ikke lenger å teipe øyet og jeg kan vaske håret uten å få såpe i øyet. Selv bake kake får jeg til - selv om det tar tid og eggehvitten havner på teppet. Men man lærer seg jo noen snarveier som kaan komme godt med.
Slag tar den tiden det tar. Og det er den balansen arbeidsgiver og NAV må finne. Undersøkelser viser at for tidlig tilbakegang virker mot sin hensikt.
- Nå er du en helt annen, sier yogainstruktøren, selv om jeg fortsatt sjangler. - Vi må gjenopprette den tilliten du har til din egen kropp.
I mellomtiden har jeg fylt 45 år. Jeg er halvveis til 90. Og det er så mye å lære. Nå gjelder det bare å få hode og kropp til å spille på lag. Derfor har jeg begynt å planlegge hagen og sommeren. I år blir det syriner og høns. De har heldigvis egne bein å stå på.

Januar 2011

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Takk for at du kommenterer! Jeg svarer så raskt jeg klarer. - Ane