Til våren

Jada. Det er en klisjé. Men våren rommer både nytt liv - og håp om forandring.

Vinteren har ennå et par måneder igjen, men inni hodet mitt blomstrer det. Først krokus som jeg har satt under de spede syrinene på sørvest hjørnet. Dernest tulipaner, hvite, på den mørke nordsiden sammen med krydderurtene og de ville røde i øst og sør. Staudene på hytta er det ikke noenvits å tenke på før telen går i mai.
Faren min har, tradisjonen tro, begynt å fable om århundrets grønnsakshage - der jeg skal stå (ha!) for all luking mens han vanner. Gården skal bli en slags Edens hage som kulminerer i røde vinterepler som skal bli eplegrøt laget i et felles krafttak og ikke hestefor der den mest utbryterske hesten er konge.
Jeg ser for meg en eng full av røde valmuer og vaiende gress, en rad med syriner, lilla, langs veien, noen bærbusker og høner som tripper mellom radene av bønner, tomater, løk og rødbeter.
Slik holder vi oss i live mens vi går på den falleferdige utedassen, drikker kaffe og ser ut av vinduet. Vi venter på at snøen skal forsvinne og helsa og arbeidslysten skal komme tilbake.
Min far er jeg ikke så engstelig for. Han begynner å bli gammel, men lar seg ikke merke med det selv om min mor sier at det er på tide ikke å klatre i trær. Han har henne og hestene og bikkja som forguder ham.
- Det som blir, blir, sier min mor, tilsynelatende ubekymret og full av erfaring etter snart 50 års ekteskap.
Min far er alltid full av planer. Ikke alle materialiserer seg, men mange nok.
Mange nok.
Jeg tror hemmeligheten ligger der. Noen ideer bør forgå i stillhet. Andre bør forfølges. Og noen få bør blomstre.
Jeg er litt bekymret på egne vegne. Ikke for det, fremgangen er der, den er bare tidvis litt vanskelig å se. Humøret svinger i takt. Jeg prøver å feste blikket i horisonten og heve meg over alle hull i veien, men det holder hardt.
- We just walk around them, lød det forbausede svaret fra en forretninngskvinne i Bangalore, India, da jeg en gang spurte om ikke forfallet og alle hullene i veien.
Det er det mye å lære av. Walk around. Finn fokus. Fokuser på det mulige. Glem det andre. Det andre blir man bare trist av.
På samme måte som man så lett bagatelliserer andres lidelse eller behov. Min slagrammede farmor satt i rullestol og ba om fiskepudding til middag. Vi serverte... fiskeboller i hvit saus. Nå vet jeg bedre. Det er så lite som skal til
I går så vi Mike Leighs "Another Year". Den handlet om akkurat det. Konkluderte ikke engang, men viste livet, mulighetene og skuffelsene - og hvordan de delvis ligger i oss selv.
Den amerikanske forfatteren og journalisten Barbara Ehrebreich har skrevet boka "Smile or Die" om hvordan positiv tenkning er en hån mot alle de som sørger over livets nedturer. Hun mener at det grenser til respektløst å be mennesker som er rammet av sitt livs største tragedie, se mulighetene, tenke positivt.
- Av skade blir man skadd, fastslår min høye, mørke og kloke venninne.
Hun stanger hodet i veggen gang på gang, tar telling og sprettter like fordømt opp igjen.
Hva annet kan man gjøre, egentlig?
Derfor planlegger vi (grønnsaks)hage. Ingenting blir slik vi tror, men det gjelder å holde håpet lysegrønt.

Januar 2011