Lykke

Hva er lykke?

Jeg trodde lenge at svaret var enkelt og konstant. Nei. Det forandrer seg med livet.
Av alle var det Fredrik Skavlan som satte meg på tanken. Som regel irriterer programformen meg så til de grader at jeg ikke orker å se det. For akkkurat når det begynner å bli interessant, er det slutt. Da er det ikke tid til mer.
Slik var det også på fredag. Da Bjørn Eidsvåg begynte å snakke om lykke og forsoning, kunne du se den danske forfatteren Hanne-Vibeke Holst spisse ører. Han lot ikke som han var en engel, og hun hadde nettopp fortalt om forsoningen med sin døende mor. Også hos meg - en kvinne midt i 40-årene som akkurat nå er ute en vinterdag - fant diskusjonen gjenklang.
Det jeg hørte dem si var hvordan definisjonen av lykke hele tiden endrer seg. At den krymper og vokser, og at evnen til å glede seg også endres. Det går an å angre på ting, forsone seg med det og gå videre - vel vitende om at det er ting du ikke kan forandre på.
Erfaringene - og kanskje særlig de vonde - gjør deg rausere, mindre standhaftig og, hvis du er heldig, roligere på hvor du selv står.
Jeg har opplevd at min definisjon av lykke har endret seg. Glemt er overfladiske gleder som en kul jakke eller draget på noen du tror du vil ha.
Jeg prøver å være så stor og raus jeg bare kan. Hva er lykke for meg?
Lykke er mestring. Å omforme tanken til noe skriftlig. Å svømme. Å gå uten å være redd for å falle. Å drikke kaffe og spise en hjemmelaget brødskive med brunost. Å gjøre yoga uten å gå i veggen. Å få bekreftelse av mennesker som betyr noe for meg. Å sitte stille og se ut. Å slippe å be om hjelp.
Luksus på mange måter. Som farfaren til Frode sa: Det skal mye til for å ha det verst. Jeg har det ikke verst. Men jeg tror det er ille ikke å vite hvor lenge denne tilstanden skal vare.
En venninne mente at livslykken er nogenlunde jevnt fordelt. Tunge perioder vil avløses av lette. Jeg håper hun har rett - og at jeg ikke sliter ut mine nærmeste på veien.
Lykke er når ting flyter. Du gjenkjenner det ikke nødvendigvis der og da. Lykke sees best i ettertid. Det er bilder av unger som bader eller får lest en bok. Det er skogstur der all gnålinga i forkant ikke synes. Det er samvær med familie og venner - og ikke bare fordi dette er bildene du kanskje har fåttt limt inn i album.
Jeg kan huske en tid da middag samlet på en vanlig hverdag, var høydepunktet. Nå er det å gå på tur og spa i jorda - gjøre ting spontant og uavhengig av andre. Men også nå; å være sammen. Likevel bruker vi livet på alt annet. Jeg tror det er rett som noen sier: Vi har ikke bevisst hukommelse for smerte. Den finnes når den er - og så blir den borte.
Hvis du ikke klarer å legge smerten til side, klarer du heller ikke å få øye på lykken. Den er der, men du må være åpen for den - uansett i hvilken form den kommer og hvor liten og usynlig den er. Det er da det gjelder å glede seg. This too shall pass.

Januar 2011